"Jeg tror det ville hjulpet på tilliten til politikerne om man sluttet å lure ungdomsgenerasjonen, og i stedet var åpne på at studiefinansieringen i hovedsak skal baseres på deltidsarbeid og foreldrestøtte i fremtiden", skriver Inger Anne Hovland.
«Jeg tror det ville hjulpet på tilliten til politikerne om man sluttet å lure ungdomsgenerasjonen, og i stedet var åpne på at studiefinansieringen i hovedsak skal baseres på deltidsarbeid og foreldrestøtte i fremtiden», skriver Inger Anne Hovland.

Åpent brev til generasjon Rundlurt

«Jeg er ingen helikoptermor, men jeg innser at studiefinansieringen er så dårlig, at det er umulig å greie seg som heltidsstudent,», skriver Inger Anne Hovland i dette innlegget.

Jeg har med interesse fulgt debatten i Universitas om studenter og klaging, og overraskes over at enkelte mener studenter klager for mye over økonomien – til og med når forskning bekrefter at de færreste greier seg uten jobb og støtte hjemmefra.

Les også: Ber vi om for mye?

Jeg er studentmor, og en av de mange som må bruke en stor andel av inntekten min hver måned for at barna mine skal ha råd til å studere. Jeg er så heldig at jeg har flere barn som er i gang med studiene sine. Etter å ha lyktes med å fullføre videregående, er de nå i gang med utdanning på forskjellige steder i landet.

Som enslig mor hadde jeg sett fram til å få en romsligere økonomi når de flyttet hjemmefra. Jeg er høyt utdannet selv, og er så heldig at jeg har en jobb som er utviklende og faglig relevant, men ikke høyt lønnet. Dette gjør at tilskuddet til de voksne studentbarna mine nå utgjør 30 prosent av inntekten min.

Vi kan ikke akseptere at en stor andel ungdommer tilbringer ungdomstiden sin i fattigdom

Er barna mine sløsete av seg? Nei. De sliter som jeg med utgifter som skyhøy husleie, uforutsette regninger og underbetalte jobber som skaper kronisk stress i hverdagen. Jeg er ingen helikoptermor, men jeg innser at studiefinansieringen er så dårlig, at det er umulig å greie seg som heltidsstudent, uten jobb eller støtte fra familien.

Jeg tror det ville hjulpet på tilliten til politikerne om man sluttet å lure ungdomsgenerasjonen, og i stedet var åpne på at studiefinansieringen i hovedsak skal baseres på deltidsarbeid og foreldrestøtte i fremtiden. Da kunne jeg kanskje krevd skattefradrag for at jeg bidrar så mye til at Norge skal få det kunnskapssamfunnet det snakkes om i så mange politiske debatter. Og kanskje kunne man tatt i bruk virkemidler for å tvinge bedriftene til å gi studenter faglig relevante jobber med anstendig lønn? Hva med økt arbeidsgiveravgift for bedrifter som ikke tar inn nok lærlinger, ansetter ungdom i utenforskap eller en student uten jobb?

Les også: Nei – Studiestøtten er ikke nok

USA holdes ofte opp som skrekkeksempel på hvordan ulikhet mellom fattig og rik gjør at bare de som kommer fra de mest velstående familiene har råd til å studere. Jeg tror vår generasjon har lurt de unge til å tro at den norske velferdsstaten er for robust til å utvikle seg i tilsvarende retning, men slik er det nødvendigvis ikke. Derfor er det viktig at dere slutter opp om studentpolitikerne deres og kravene de kommer med på deres vegne. Studiefinansieringen må opp på 1,5 G. Vi kan ikke akseptere at en stor andel ungdommer tilbringer ungdomstiden sin i fattigdom, eller at ansvaret for levekårene til unge voksne privatiseres og overlates til familien.