Sommerfugler flyr vekk: Da jeg sa farvel til mamma i avreisehallen på Gardermoen i september, var magen full av sommerfugler. Et halvt år etter var sommerfuglene byttet ut med en tennisball, skriver Sofie Martesdatter Granberg.
Sommerfugler flyr vekk: Da jeg sa farvel til mamma i avreisehallen på Gardermoen i september, var magen full av sommerfugler. Et halvt år etter var sommerfuglene byttet ut med en tennisball, skriver Sofie Martesdatter Granberg.Illustrasjon: Embla Sunde Myrva

Det glade utland

Vi kan ikke romantisere utenlandsstudier så mye at vi kaprer opplevelsen til de som faktisk gjør det.

Da jeg skulle begynne å studere, falt valget på en skole i Frankrike. The American University of Paris hadde et praktisk og fritt journalistikkstudium midt i en av verdens vakreste byer. Jeg drømte om rødvin på pipedekkede hustak, pikniker langs Seinen og endeløs vandring i nydelige gater. Sammen med forventninger og sommerfugler, et halvt tonn klær og to utgaver av A Movable Feast, reiste jeg også med alle andres romantiske forestillinger av Paris i bagasjen.

Les også: «Nedstengt livmor»

Men det er ikke turistattraksjonene, arkitekturen eller matkulturen som bestemmer hvordan det er å bo og leve et sted.

Valget mitt gjorde meg tøff, kul, moden og global. I en alder av 20 var jeg blitt en kvinne av verden, hun som levde ut en drøm tilsynelatende på vegne av hele samfunnet. De første ukene var det en fantastisk følelse. Jeg sendte daglige digitale postkort med bilder av baguetter, Eiffeltårnet, Seinen og vin til tre euro.

Men så, når studiemengden tok seg opp og sommersola forsvant, la surrealismen av å bo i Paris seg ganske fort. Metroen, som er koselig når den tar deg mellom Eiffeltårnet og latinerkvarteret, har ikke den samme sjarmen i rushtiden kvart på åtte. Fransk matkultur merker man lite til når det er Lånekassen som styrer menyen. Og der det er romantisk å ta med kjæresten til Paris, er franske gutter helt håpløse å date. På toppen har byen sikkert to lommetyver per capita, og en unik type menn som liker å følge jenter hjem på nattestid.

Selv om det er deler av Paris, og ikke minst mennesker der, som jeg savner og elsker den dag i dag, så var den totale pakken ikke noe for meg. Det har det vist seg vanskelig å si høyt.

Les også: «Stopp diskursen, jeg vil av»

Det er først i retrospekt jeg vet det ikke lenger var min egen drøm.

Hadde vi snakket om et hvilket som helst sted i Norge, ville det vært en helt normal ting å prate om. Det ville ikke vært en tung innrømmelse, men en historie om en god lærepenge. Folk ville lyttet og forstått, og kanskje skutt inn at «ja, storbyen er ikke for alle». Slik prater vi ikke om utenlandsstudier.

Vi snakker heller om studietilværelsen i utlandet som en lang ferie. Men det er ikke turistattraksjonene, arkitekturen eller matkulturen som bestemmer hvordan det er å bo og leve et sted. Bak ethvert flott reisemål finnes det en hverdag i den byen, og det er i den hverdagen man finner studietilværelsen. Der finnes det en studentbolig, et uteliv, og ikke minst et universitet. Det at sistnevnte er utenfor våre egne landegrenser betyr dessverre heller ikke at det er perfekt.

Selv om de fleste universitetene og høyskolene i Norge opererer etter et nokså likt system, er det helt legitimt å ønske seg til et spesifikt studiested. Det å ønske seg en mer praktisk tilnærming, å ville ha et så fritt fagvalg som mulig eller å prioritere en god bransjetilknytning, er ansett som gode argumenter for å velge den eller den skolen. Heller ikke denne nyanserte vurderingen ser ut til å være like viktig når man studerer i utlandet. For min egen del betalte jeg en formue i skolepenger til et universitet hvor læringsutbyttet ikke levde opp til prislappen. Dette har også blitt mitt primærargument når folk lurer på hvorfor jeg valgte å komme tilbake til Norge. Likevel er det nok av dem som bare må kontre med «men åh, Paris da!»

Til slutt må jeg ty til argumenter som at jeg personlig ikke hadde råd til å bli værende, eller at det bare ikke var for akkurat meg. Slenger jeg også på at «men det var jo så fint der, da», har jeg endelig tilfredsstilt. Folk vil ikke godta at jeg ikke likte å bo i Paris, før deres egne fantasibilder av kjærlighetshovedstaden er ivaretatt.

Da jeg sa farvel til mamma i avreisehallen på Gardermoen i september, var magen full av sommerfugler. Et halvt år etter var sommerfuglene byttet ut med en tennisball. På flyturen hjem til jul hadde tårene dryppet over sidene av Heidi Furres Parissyndromet. Den boka får meg til å gråte den dag i dag. Den sa til meg at det var helt greit at drømmen om Paris hadde slått sprekker, fordi den forgylte versjonen av byen aldri hadde eksistert uansett. Og likevel vurderte jeg ikke om jeg kanskje skulle sende de 90 000 for vårsemesteret i retur og bli værende i Norge. Jeg levde jo drømmen. Det er først i retrospekt jeg vet det ikke lenger var min egen drøm.

Jeg heier på alle som trives og blomstrer på studier i utlandet. Å kunne dra utenlands og skreddersy sitt eget liv og sin egen fremtid gjennom studietiden sin, er en helt fantastisk mulighet. Samtidig må vi som ser på fra moderlandet, klare å skille fantasi og virkelighet såpass at vi lar de som tar det steget, få råde over det selv.

Les også: «Vi er ikke så ulike, du og jeg»