"Du trenger ikke være best for å ha et ok liv, selv om alle liksom prøver å fortelle deg at det motsatte er tilfellet," skriver Ida Marie Brualøkken Søndrol.
«Du trenger ikke være best for å ha et ok liv, selv om alle liksom prøver å fortelle deg at det motsatte er tilfellet,» skriver Ida Marie Brualøkken Søndrol.

Til forsvar for den gjen­nom­snitt­lige student

«Er greia at det ikke holder å være vanlig, du må være unik, og er du ikke det, må det skjules?» skriver Ida Marie Brualøkken Søndrol i dette innlegget.

Har vokst opp med å høre jeg kan bli alt jeg vil

Jeg blir så trist når andre får det til

Har vokst opp med å høre jeg er spesiell

Alle syns jo det

Om seg selv

Kaja Gunnufsen, («Unik»)

Her om dagen leste jeg en kronikk som traff meg rett i hjertet. Den handlet om en student som ikke kom inn på elitestudiet. Hun kom inn på andrevalget. Spoiler alert: Det gikk bra. Selv søkte jeg i fire år etter hverandre på statsvitenskap, fordi ikke noe annet som Samordna opptak kunne tilby var godt nok for meg.

Da jeg begynte på mitt andrevalg, hadde jeg ingen idé om hvilket nivå jeg kom til å ligge på akademisk. Jeg fikk min første C og ble glad, og jeg sa det derfor på sosiale medier. Jeg innså deretter den fatale feilen, for jeg hadde brutt en norm, som man sier i sosiologien. Det virker på meg som at dersom man får en C må man snakke det ned. «Det gikk ikke sååå bra». «Jeg fikk bare en C». Som at du ikke har lov til å si at du er fornøyd med en skarve C.

Er greia at det ikke holder å være vanlig, du må være unik, og er du ikke det, må det skjules? Eller kan dette være en form for gruppetenkning? Tror den gjengse student virkelig at folk flest sitter med karakterkortet fullt av A-er?

Les også: «Hvis vi skal få billigere boliger, må vi tillate flere av dem»

Det virker på meg som at dersom man får en C må man snakke det ned

Jeg har en beskjed til dere alle (listen up!): Jeg har gjort en liten undersøkelse, og visste du at den vanligste karakteren for studenter er C? Ikke? Da skal jeg snakke høyt om mine C-er så lenge jeg går her. Og jeg skal drikke torsdagspilsen på Chateau Neuf med god samvittighet selv om det medfører at jeg ikke er på lesesalen klokka 08: 00 fredag morgen. Jeg skal sitte og skrive denne teksten til Universitas, så jeg må levere oppgaven min i Canvas i innføring i kjønnsstudier to minutter før fristen 23:59 i natt.

Moralen? Du trenger ikke være best for å ha et ok liv, selv om alle liksom prøver å fortelle deg at det motsatte er tilfellet.

Les også: «Det enkleste miljøtiltaket»