PRODUKTLEVETID: Nina Heidenstrøm har forsket på omtalen av produktlevetid i norske og europeiske politiske dokumenter.
PRODUKTLEVETID: Nina Heidenstrøm har forsket på omtalen av produktlevetid i norske og europeiske politiske dokumenter.

Hvorfor snakker vi ikke om produkters levetid?

I diskusjoner om klima og miljø hører vi ofte om materialgjenvinning, resirkulering og gjenbruk. Derimot snakkes det betydelig mindre om produkters levetid.

Sirkulær økonomi er idealet om å maksimere hvor lenge ressurser forblir i økonomien før det brukes for siste gang. Her er for eksempel resirkulering og gjenbruk ideelt, da det sikrer at ressursene i minst mulig grad forsvinner ut av økonomien når et bestemt produkt kastes.

Men hvorfor legges det ikke mer fokus på hvordan man bruker ting lengre, før man kommer til det punktet? Det kan det være mange grunner til, ifølge forsker Nina Heidenstrøm. Noen av dem er strukturelle økonomiske utfordringer:

–⁠ Hvis produktene våre skal vare lengre, kjøper vi mindre, det er jo ikke nødvendigvis særlig gunstig for produsentene å rette fokus på hvordan du kan lære deg å kjøpe av dem sjeldnere, sier Heidenstrøm til Universitas.

Les også: «Et mulig skritt på veien i kampen mot antibiotikaresistens»

Når produktet ditt går i stykker, er din første tanke at du skal reparere det, ikke at du skal kjøpe nytt.

Lite konkrete tiltak

I rapporten 'Product lifetime in European and Norwegian policies' finner Heidenstrøm og hennes kollegaer i Forskningsforbruksinsituttet (SIFO) ved Oslomet at det har vært svært lite omtale av produkters levetid.

Dette har imidlertid endret seg de siste fem årene, i forbindelse med EUs første handlingsplan om sirkulær økonomi. Likevel ser man, for eksempel når man går inn i norske partiers programmer, at det hele er noe overordnet, og med få konkrete politiske tiltak.

–⁠ Det er tilsynelatende lettere å snakke om hva man vil oppnå enn hvordan man faktisk oppnår det, sier Heidenstrøm.

Et annet funn er at det legges vel mye ansvar på individet.

–⁠ Det er mye fokus på å informere forbrukeren, men det i seg selv er ikke nødvendigvis nok. Forskningen på bærekraftig forbruk viser at så enkelt er det ikke, for vi handler ikke utelukkende rasjonelt.

For eksempel handler vi ofte ut fra vaner. Derfor mener Heidenstrøm det kan være hensiktsmessig med reguleringer som insentiverer mer bærekraftige vaner. Hun trekker frem hvordan bærekraftig matforbruk har blitt en del av faget Mat og helse i grunnskolen, og foreslår at man i faget Kunst og håndverk kunne lagt opp til mer fokus på reparasjon.

–⁠ Sånn at når produktet ditt går i stykker, er din første tanke at du skal reparere det, ikke at du skal kjøpe nytt.

Produsenter må ta ansvar

Det er en pågående diskusjon hvor mye ansvar man skal legge på individet, og hvorvidt private selskap faktisk vil sikre bedre produktlevetid om ikke det er i deres økonomiske interesse. Heidenstrøm ser begge sider av saken, og antyder at ansvar må plasseres både strukturelt og individuelt.

–⁠ Etter hvert som sirkulær økonomi har blitt mer allment, ser vi jo at mange bedrifter forsøker å møte dette behovet ved å markedsføre seg som produsenter som lager produkter som varer lengre eller lettere kan repareres.

Dette representerer en økning av det vi kaller teknisk levetid, altså hvor lenge man kan forvente at et produkt varer ut fra hvordan det er designet, gitt at du bruker det riktig. Ved hjelp av politiske tiltak kan vi øke sannsynligheten for at dette skjer, sier Heidenstrøm. I Sverige fjernet de for eksempel moms for reparasjonstjenester. I tillegg til dette kan man lovpålegge lengre garantiordninger og bedre muligheter for reklamasjon.

–⁠ Så når du går til Elkjøp med kaffetrakteren din med én ødelagt del, og gir deg en ny, fordi det er billigere for dem, bør de heller reparere den spesifikke delen, så du fortsetter å bruke samme kaffetrakter.

Også individuelt ansvar

Men det er heller ikke sånn at den eneste grunnen til at vi kaster og kjøper nytt er fordi noe blir ødelagt, påminner Heidenstrøm oss. Det er her begrepet sosial levetid kommer inn.

Et produkts sosiale levetid består av alle ikke-tekniske faktorer som påvirker hvor lenge du bruker en vare. Det kan være normative standarder som hva som er moteriktig og sosialt akseptert, men også hvor flink du er til å ta vare på ting og reparere dem, sier Heidenstrøm.

Heidenstrøm sier det er vanskelig å se noe annen løsning enn at vi som individer må ta ansvar.

– For det første kan vi være tjent med å tenke mer over hva vi kjøper, i kjøpsøyeblikket.

–⁠ Neste gang du kjøper noe: en jakke, telefon eller hva som helst – stopp opp et øyeblikk og still deg selv spørsmålet: Er dette noe jeg har behov for over tid? Kan jeg klare meg uten, eller er dette noe som dekker et nødvendig behov?

–⁠ For det andre kan vi, når vi først har kjøpt et produkt, være tjent med å ivareta produktene så lenge som mulig, sier Heidenstrøm. Det kan innebære å benytte seg av rettighetene man har som forbruker, for eksempel reklamasjonsrett, men like fullt hvordan man bruker ting riktig og vedlikeholder dem.

–⁠ Det å faktisk impregnere skoene dine, vaske klærne så ikke de krymper, og så klart, finne ut hva slags enkle reparasjoner du kan gjøre selv. De siste årene har det blitt lagt ut ufattelig mye på YouTube om hvordan man kan reparere ting.

Les også: «Min bestevenn influenseren»