Platt språkleksjon

Aksel Rogstad skriver i sin [kommentar fra torsdag 19. august](aa) at samfunnet ikke er tjent med at studenter kaller universitetet for en skole. Han synes munnhellet er en kilde til bekymring. «Å forveksle universitet med skolen vitner om en blindhet overfor de privilegiene man har som student», skriver han.

Det er realt nok å opplyse nye studenter om privilegier, men Rogstad leser mye inn i spontane ordvalg. At studenter slumper til å si at de «har skole til tre», vil ikke si at de blåøyd «opplever studiene sine som skoleløp man bare skal gjennom som en trøtt nikkedukke». Det er å legge ord i munnen på dem. Jeg tviler på at studenter er sløve vanedyr som overser at de har begynt på universitetet, selv om de må avlegge skoleeksamener.

Det er en fillesak, så argumentasjonsrekken om hvorfor man bør slutte å si «skole» vekker bare skuldertrekk hos meg. Det som slår meg, er at man ikke trenger å sette ethvert lite sosialt fenomen «under lupen, og lupen skal ikke være nådig». Man bør velge sine studieobjekter med omhu, hvis ikke kan man komme i filosofisk fare for å dedusere seg fram til snodige konklusjoner. Men nå som problemet er satt under debatt, frister det å gi et seriøst motsvar.

Klart heter det formelt universitet; mer interessert er jeg i Rogstads påstand om at man blir mer maktbevisst- og kritisk av å si «universitet» framfor «skole».

Historisk sett er det riktig at universitetet har vært en viktigere kamparena enn skolene, utenom Forsøksgymnaset i Oslo, for eksempel. Trenden er tydelig hvis man ser til Frankrike, om man ser bort fra landets mest prestisjefulle utdanningsinstitusjon, École normale supérieure, en av flere grandes écoles («gode skoler») som har oppfostret like mange radikale som Sorbonne.

Som filosofistudent vet Rogstad at det fantes en skole i Athen, hvis elever ikke pugget gloser som «trøtte nikkedukker». For å ikke nevne The New School i New York – en av verdens mest kjente sosialradikale utdanningsinstitusjoner.

«Skole» som internasjonalt begrep er altså ikke i vanry. Kanskje er det mer kontrært å si at man «går på skolen» enn å være universitetsstudent på sin hals – om ikke i Norge, så globalt? Og hvis man skulle finne på å slå opp «skole» i en ordbok, kan man lese at ordet kommer fra gresk og betyr «fritid brukt til lærde sysler». I sin opprinnelige mening ligner et valgfritt universitet mer på en «skole» enn grunnskolen alle norske barn må gjennom.

Nå er jeg vel pirkete. Poenget mitt er at språk ikke er alt; viktigere er hva man gjør på skolen. Det tror jeg Rogstad ville sagt seg enig i, for formålet med kritikkens hans er å påkalle en opprørsånd og invitere den inn i forelesningssalen: «Se foreleseren i øynene og blottlegg vedkommendes grunne verdenssyn. Gjør det med krutt i stemmen og uforskammet selvtillit». Ambisjonen er radikal, men fremgangsmåten snodig.

Les også: Hvordan si nei til alkohol?

Vil han inspirere til nytenkning ved å rette på medstudenter? Må man heve seg over medelever før foreleseren får høre det? Det høres bakvendt ut. Hvis Rogstad ønsker å velte «faglige autoriteter» ned fra sokkelen, kan han begynne med seg selv, all den tid han leker språknorm i skoleavisa.