"Når universitetet engang er en fortsettelse av skoleklasser kalt seminarer, pensumlister i Leganto, og et eksamenspress uten like, er den manglende forskjellen en kritikk bedre rettet mot universitetets administrasjon," skriver Christine Fossen Germundson
«Når universitetet engang er en fortsettelse av skoleklasser kalt seminarer, pensumlister i Leganto, og et eksamenspress uten like, er den manglende forskjellen en kritikk bedre rettet mot universitetets administrasjon,» skriver Christine Fossen GermundsonFOTO: Privat

Jo, du går på skolen

«Hvis studentene opplever forskjellen som så liten at man kan bruke samme navn, er det et problem bedre løst av universitetsrektorene enn med en skjennepreken til studentene,» skriver Christine Fossum Germundson i dette leserbrevet.

I en ovenfra-og-ned kommentar i Universitas 19. august kommer Aksel Rogstad med en formaning til det nye studentkullet, hvor ordene «skuffende» og «bekymringsfullt» blir brukt om noe så banalt som at studentene kaller universitetet for «skole». Han klandrer de nye studentene for at de ikke for lengst har innsett at universitetet er et berikende privilegium av en dannelsesreise, og altså ikke en skole.

Les også: «Platt språkleksjon»

En skole er, ifølge Store norske leksikon, «en privat eller offentlig institusjon hvor barn, ungdom og voksne undervises og sosialiseres i fellesskap». Universitetene er per definisjon skoler, så å kalle dem det er helt innafor, om man skal tolke Rogstads frustrasjon rent definisjonsmessig. Om problemet egentlig er at de nye studentene ikke ser universitetets egenart fordi de opplever det som svært likt sin tidligere skolegang, er jeg enig i at det er bekymringsverdig, men da er det ikke studentene man skal klandre.

Universitetet vi får presentert av Rogstad er det samme glansbildet vi møter i de utallige tv-seriene hvor handlingen skjer på et universitet. Foreleserne er engasjerte formidlere som tripper av utålmodighet i sin venten på en student som vil utfordre verdenssynet deres. Seminarene er preget av kunnskapstørste, og dialoger på nivå med dem beskrevet i Platons Staten er vanlig. Universitetet er noe helt unikt, sier Rogstad, og et sted mellom Kubb og vorspiel burde studentene ha forstått dette.

Universitetet vi får presentert av Rogstad er det samme glansbildet vi møter i de utallige tv-seriene hvor handlingen skjer på et universitet.

Til tross for at han spør seg om det er studentene man skal klandre for at de ikke opplever universitetet som veldig ulikt tidligere skolegang, er det likevel til dem han retter oppfordringen om å realisere Arne Næss' ideal om at «universitetet må være noe radikalt annet enn skolen – ikke en fortsettelse med skoleklasser, pensumlister og eksamenspress!» Når universitetet engang er en fortsettelse av skoleklasser kalt seminarer, pensumlister i Leganto, og et eksamenspress uten like, er den manglende forskjellen en kritikk bedre rettet mot universitetets administrasjon.

Universitetet er en skole, men bør utfordre og danne individet ytterligere enn tidligere skolegang. Hvis studentene opplever forskjellen som så liten at man kan bruke samme navn, er det et problem bedre løst av universitetsrektorene enn med en skjennepreken til studentene. Til slutt vil jeg som lektorstudent påpeke at «skole» ikke er noe skjellsord, og i dette tilfellet er det heller ikke definisjonsmessig feil, så da kan man fortsette å gå på «skolen» hvis man vil det.

Les også: «Hvordan si nei til alkohol?»