På sporet av God Natt Oslo

FREDAG

Fredagsettermiddagen legger til ved havna og stryker gatelangs, forkledd som en kjølig og uvanlig sterk sønnavind. Noe slikt synger Lillebjørn Nilsen om i sangen som har gitt festivalen «God Natt Oslo» navnet sitt. Det er ikke rart han synger om akkurat den sterke og kjølige sønnavinden, for kunst- og kulturstedet Salt Art & Music, hvor festivalen holder til, er plassert på det jeg tror er det mest vindige stedet i det sentrale Oslo. Det får i alle fall jeg kjenne på mens jeg går ned langs Oslofjorden i det som kjennes som en million sekundmeter.

Salt er i det hele tatt et treffende navn på stedet jeg ankommer, for her er det treverk og sjølukt for alle penga. Pyramideformede scener og barer med hjemmesnekra preg, et antall badstuer i samme stil og ikke minst — folk i midten av tjueårene som drikker øl. Hyttestemning i byen, yes!

Jeg får meg en dæsj antibac ved inngangen og går mellom dypbrune trebord til hovedscenen. Forfatter Bård Torgersen er i gang med sin åpningsperformance, hvor han og partneren Dario Farello skriker snåle og forvirrende ting med lydkunst som bakgrunn. Konferansier Liv Gulbransen, kjent fra P3 og barne-tv, kommer ut etterpå og kaller opptredenen deres «serriøs galskap». Det treffer.

Festivalen er i gang, og øl er en selvskreven gjest. Jeg flekker opp mobilen og tenker å bestille den første av mange. Men når bestillingsmenyen popper opp, steiler jeg litt. 96 kroner for en halvliter Isbjørn? Herre min Dante. Heldigvis var jeg tidlig ute med semesteravgifta i år, og storstipendet har funnet veien til kontoen. Roen brer seg gjennom kroppen når jeg innser at hovedscenen er en utescene, og jeg kan røyke fritt. Hva er vel en litteraturstudent uten en økologisk rullesigarett?

Gulbransen forteller oss at etter en liten halvtime «fri leik», er det tid for forfattersamtale. Jeg bestiller min andre øl mens brakdebutant Karoline Brændjord forteller om livet som skrivende og poet, og overbeviser meg selv om at ølprisen er helt ok. 96 kroner er vel det en øl koster i Oslo om dagen?

Jeg skuer utover publikum og ser overraskende få bord med folk under 30. Hvor er studentene? Kanskje jeg finner dem på neste samtale, «Økolitteraturen».

Det gjør jeg ikke. Det er få eller ingen studenter å skimte, men som litteraturstudent fikk jeg den herlige følelsen av bekreftelse fra det å forstå minst tre av fagbegrepene jeg hørte i samtalen. Suksess! Mange av de andre i salen var sikkert invitert til Aschehougs hagefest, og jeg innser at en halvliter pils er altfor folkelig. Jeg bestiller festivalens første glass rødvin og slarver med kultureliten til første dag er over.

Les også: Et halvt århundre på Blindern

LØRDAG

Lørdag er «dagen det skjer» ifølge en festivalgjest jeg overhørte dagen før. Mine forventninger er høye, men en titt på saldoen min får meg til å lure på om burgere til 150 kroner er sunt for en trang studentøkonomi. Jeg konsulterer Universitas’ Osloguide, hvor jeg ser at Los Tacos har både billig øl og billig mat. 39 kroner, nå snakker vi ølpris. Jeg tar meg et ørlite lunsj-vors der før avgang til Salt.

Første post i dag: en av mine favorittpoeter (Tone Hødnebø) snakker om en annen av mine favorittpoeter (Anne Carson). Herlig! I dag har jeg også med en bordvenninne, slik at jeg lærd og høylytt kan mansplaine Anne Carson for henne etter foredraget. Vi starter bra, altså!

Arrangementet som følger er dystrere, men svært viktig: Yohan Shanmugaratnam og Anne Bitsch samtaler om den organiserte og uorganiserte rasismen i Norge. Etter å ha blitt rystet og påminnet om den høyst levende rasismen, avsluttes samtalen med en kraftig regnskur. For en metafor! Det er nesten så det var planlagt.

Festivalsjefene Silje Lindberg og Lisa Maria Berg viser meg til noe jeg tror er et artistrom for et intervju. Sistnevnte er selv student ved Oslomet, hvor hun studerer paramedisin. Jeg vil finne ut hva de tenker om studenter og mangelen på dem her.

— Hvorfor bør studenter komme hit?

— God Natt Oslo har studentpass for en grunn, sier Berg. Litteraturarrangementer kan for enkelte føles litt utilgjengelige, kanskje sitter noen unge og tenker at «dette ikke er for meg». Vi er opptatt av at litteratur er for alle, og at et bokarrangement skal føles inkluderende.

Berg sier at de jobber aktivt med å tilgjengeliggjøre litteraturen når de booker.

— Litteratur er for alle, uavhengig av hvor mye man har lest, legger hun til.

Hun peker på samtalen om antirasistisk kamp som noe særlig tilgjengelig. — Enkelte i salen har lest bøkene til Shanmugaratnam og Bitsch flere ganger, andre ikke, men samtalen er noe alle kan hente noe ut av, sier hun.

— Gjør dere noe spesielt for å lokke studenter hit?

— Vi tenker på et mangfold når vi booker, sier Lindberg. — Vi inviterer ikke bare forfattere, men lager et variert, tverrkunstnerisk program med musikere, skuespillere og lydkunstnere. Det kan jo både studenter og andre like.

Lindberg mener de sikter på unge ved å velge ut litt andre tema enn andre litteraturfestivaler. — Bøker som handler om midtlivskrisen er kanskje ikke de som havner på vårt program.

— Jeg har speidet rundt etter et bord bestående av studenter, uten hell. Hvorfor er det så få av oss her?

— Festivalen har et ungt publikum. Kanskje kan vi bli flinkere til å nå akkurat studenter på deres plattformer og arenaer. Den utfordringen tar vi gjerne, sier Berg.

Festivalsjefene må løpe videre på akutt festival-business. Jeg skynder meg også videre. Samtalen som følger, tar for seg forlagenes arbeid med representasjon og oversettelse. Det er kanskje den mest konstruktive på hele festivalen: En av forlagsfolkene innrømmer at etter samtalen vil hun kanskje tenke litt annerledes i fremtiden om representasjon. Det føles nesten som et gjennombrudd.

Solen har for lengst gått ned bak vestkanten et sted, men kvelden er ikke helt over enda. Festivalen rundes av med musikk. Soulfunk-bandet Fieh spiller og danser i røde drakter, og publikum danser sittende til rytmene.

Mens vi sittedanser, evaluerer jeg festivalopplevelsen. Jeg kan ikke late som noe annet: Jeg har hatt det vanvittig hyggelig. Så innser jeg at akkurat jeg, en «eldre student» på hele 25 år, nok er en mer typisk studentgjest her enn ferske 20-åringer på litteraturprogrammet. Likevel mener jeg at de burde dra hit.

Det viktigste jeg lærte da jeg selv var ny på Blindern, var at jeg ikke trengte å ha «lest nok» for å gå på litteraturarrangementer. Alt man trenger er engasjement og interesse. Og så får man jo drukket rødvin med eliten, da.

Les også: Ny app skal hjelpe gutter til å snakke om psykisk helse – minner om Escape Room