Stor historie: Å kunne sette seg selv i den historiske konteksten som arkitekturen er laget i, vil hjelpe alle lesere til å sette pris på og nyte Blindern i all sin prakt, skriver Marius Bråthen.
Stor historie: Å kunne sette seg selv i den historiske konteksten som arkitekturen er laget i, vil hjelpe alle lesere til å sette pris på og nyte Blindern i all sin prakt, skriver Marius Bråthen.Foto: Annine Slettebøe

Blind? Bare å åpne øynene, det

«Jeg sier se Blindern, prøv å forstå Blindern, og, gjennom dette, elsk Blindern. For Blindern er faktisk ganske pen», skriver Marius Bråthen i dette innlegget.

I Universitas 30. mai presterer Dag August Schmedling Dramer å formidle en nokså dualistisk tolkning av Blindern under overskriften «Blind på Blindern», og konkluderer med at universitetets funksjonalistiske arkitektur rett og slett er «schtøgg». Det er jo en mening, det, smak er på mange måter subjektivt. Men jeg fortviler over at Dramers premisser som er lagt til grunn, ikke hviler på mer enn platt subjektivitet, vag terminologi og faktafeil.

Når Dramer bruker Georg Morgenstiernes hus som eksempel, bommer han på flere områder i sin analyse av bygget. Georg Morgenstiernes er ikke «forholdsvis nytt»; det ble bygget under den andre utbyggingen av Blindern på 60-tallet og følger arkitektene Bryn & Ellefsens funksjonalistiske stil fra 1930-tallets utbygging av nedre Blindern med farmasi, fysikk, og astrofysikk som først ut. Bygget var opprinnelig Deontologisk fakultet og sto ferdig til bruk i 1966. Det kan være Dramer er blitt noe lurt av byggets interiør, som derimot er nytt etter oppussing tidlig på 2010-tallet.

Det er ikke arkitekturen det er mangel på, men bruken av den

Les også: «Vokt dem for hunden»

Jeg vil også opponere mot ideen om at pennalgangen mellom Georg Morgenstiernes og Kristine Bonnevies hus er stygg. Her er det ikke det estetiske uttrykket som er problemet, men heller mangel på riktig bruk og vedlikehold. Pennalets to atrium er et nydelig stykke arkitektur som opprinnelig var utsmykket med skulpturer, men som dessverre er blitt forsømt. Det er ikke arkitekturen det er mangel på, men bruken av den. Kristine Bonnevies er òg et kapittel for seg.

Jeg kan si meg enig i at byggets interiør i første etasje er noe innesperret og mørkt, men atriumet som skapes av husets rektangulære, hule form er monumental, og de gamle, langstrakte trærne som strekker seg mot sollyset, gjør Kristine Bonnevies til en av Blinderns mindre kjente skatter.

Estetikk er en smakssak for det meste. Jeg skal tørre å påstå at Dramers analyse av Georg Morgenstiernes og Kristine Bonnevies er litt for enkel til å holde vann, og at den mangler en positiv assosiativ historisk forståelse av det tyvende århundrets idealer i arkitekturen. Å kunne sette seg selv i den historiske konteksten som arkitekturen er laget i, vil hjelpe alle lesere til å sette pris på og nyte Blindern i all sin prakt. Den rasjonelle tilnærmingen til fasaden vitner om en idé der mennesket hever seg over behovet for kortsiktig mote og overflødig «pynt», til fordel for form, funksjon, og materialer.

Blindern er det rasjonelle, det tenkende. Blindern er abstraksjon og teori, men Blindern er også følelser

Les også: «Ikke kan min generasjon til hundene»

Da Blindern ble bygget, var det et klart mål om at universitetet skulle sikre utdanning til det brede lag av befolkningen, og det å sløyfe det overflødige for byggets funksjon sparte penger for et land som ikke var spesielt rikt. Likevel har arkitektene klart å skape noe vakkert og tidløst gjennom form og materiale, og ikke gjennom overflødig dekor. Se på form, ikke innhold. Se på utførelse av funksjon, se på Svein Rosselands hus, bedre kjent som Astrofysikkbygningen! Fortell meg ikke at bygget sett sørfra ikke er et fantastisk stykke arkitektur.

Funksjonalistisk arkitektur er som abstrakte skulpturer: Hva synes vi om formen, hva synes vi om materialene, og hvilken funksjon skal det dekke? Blindern er selve essensen av det tyvende århundrets idealer, fra samfunn, til kunst, til mennesket i sentrum, ikke et nasjonalromantisk landskapsmaleri for overklassen.

Blindern er det rasjonelle, det tenkende. Blindern er abstraksjon og teori, men Blindern er også følelser. Så jeg sier se Blindern, prøv å forstå Blindern, og, gjennom dette, elsk Blindern. For Blindern er faktisk ganske pen.