La oss håpe Curt Rice tar med seg mer enn entusiasme over at «alt som en høyskole kan gjøre, kan et universitet gjøre mer», skriver Anna Serafima Svendsen Kvam om Oslomet-rektorens jobbytte.
La oss håpe Curt Rice tar med seg mer enn entusiasme over at «alt som en høyskole kan gjøre, kan et universitet gjøre mer», skriver Anna Serafima Svendsen Kvam om Oslomet-rektorens jobbytte.illustrasjon: øivind hovland

Akade­mi­se­ring på autopilot

Enten du studerer filosofi eller fysioterapi, risikerer du å tape når statusjag og målemani infiserer styringen av høyere utdanningsinstitusjoner.

Det var veldig stort», sa Curt Rice, avtroppende rektor ved Oslomet, om øyeblikket det ble annonsert at Høgskolen i Oslo og Akershus skulle bli Universitet med stor U (eventuelt Oslomet med stor M). Nå skal Rice lenger ut på landet for å lede Norges miljø– og biovitenskapelige universitet, og ble nylig intervjuet av Universitas om jobbyttet.

Iveren til tross: Jakten på universitetsakkreditering kommer med en pris.Titteljaget er symptom på en mangeårig utvikling, som har visket ut skillelinjene på tvers av universiteter og høgskoler. Resultatet er i verste fall mindre praksisnære yrkesutdannelser og uheldig premiering av alt som kan telles.

En avdelingssykepleier ved Haukeland fortalte nylig til Khrono om sykepleiere fra Oslomet som er teoretisk reflekterte, men mindre forberedt på den hektiske hverdagen som venter. Og tidligere sykepleiestudent Cathrine Krøger sparer ikke på kruttet; hun omtaler deler av det som skjer på studiet, som akademisk fjolleri. Årsaken er, ifølge henne, vektlegging av akademiske meritter fremfor relevant arbeidserfaring blant dem som underviser. Utviklingen har skutt fart i takt med jakten på en universitetstittel, som kommer med visse formelle krav knyttet til forskningsproduksjon.

Les også: «Bachelorgradens svanesang»

Undervisningskvalitet måles best i møte med den enkelte student i seminarrommet, ikke ved å monitorere institusjonen fra rektorkontoret

Det er ikke noe galt i å jobbe for robuste fagmiljøer, med mål om at alle studenter nyter godt av det hotteste fra forskningsfronten. Problemet oppstår når slikt overskygges av målet om universitetsstatus i seg selv; da kan titteljaget, slik Krøger antyder, gå på bekostning av høyskolenes egenart: solid og lokalt forankret undervisning.

Avslaget Høgskolen i Innlandet fikk på sin universitetssøknad i fjor, er illustrerende: De hadde for få ansatte med «høy faglig kompetanse» og for sårbar «forskerutdanning». En fortsatt ensidig vektlegging av slike kriterier kan i verste fall føre til at akademisk cv systematisk favoriseres fremfor mye relevant yrkeserfaring, når lektorer til yrkesfaglige program skal ansettes. Studentene risikerer da å miste tilgang på undervisere med fersk praktisk erfaring.

Rice og rektorkollegaene skal riktignok ikke lastes alene for utviklingen som favoriserer institusjonene med «riktig» navn. Tittelkampen er resultat av en tverrpolitisk blindsone. Politikerne har lenge ignorert tegn på at reformpolitikken i høyere utdanning har favorisert akademisk orientering «til fordel for den yrkesorienterte delen av profesjonsutdanningene», skriver sosiolog og idéhistoriker Rune Slagstad i et essay for avisa Dag og Tid. Allerede i 1994, skriver han, kom advarslene. I 2007 ble de gjentatt: De yrkesrettede profesjonsutdanningene var gradvis blitt underlagt et «fremmedgjørende akademisk opprykksregime».

Sammensmeltningen går også andre veien: De tradisjonelle universitetene har, skriver Slagstad, blitt «mconaldisert»; å produsere arbeidstakere på løpende bånd blir stadig viktigere. Mens akademiske utdanningsløp har fått et større press på seg om å levere det arbeidsmarkedet trenger på kort sikt, risikerer de praktiske yrkesutdanningene å få for tung teoretisk slagside, en «tap-tap-situasjon» ifølge Slagstad.

Les også: «En institusjon på villspor»

Studentene lider når alt som kan telles, passerer som kvalitetstegn

Det er for sent å klemme tannkremen tilbake i tuben. Men selv om stadig flere institusjoner vil hete «universitet», trenger ikke alle utdanningsløp å styres etter identiske måltall. Hvordan kan god og relevant undervisning sikres for studenter på vesensforskjellige studieprogram, samtidig som de tilhører like institusjonstyper? Hvordan kan en tilby praksisnær utdanning av fysioterapauter og samtidig huse internasjonale forskningsmiljøer i filosofi?

Er det noe som vil gagne alle, er det å dempe telle-iveren slik den kommer til uttrykk på Oslomets hjemmesider: Der live-registreres antallet studieprogrammer, doktorgradskandidater og forskningsprosjekter som institusjonen huser, som om tallene alene kan si noe om hvor god undervisningen egentlig er. Undervisningskvalitet måles best i møte med den enkelte student i seminarrommet, ikke ved å monitorere institusjonen fra rektorkontoret.

La oss derfor håpe Curt Rice tar med seg mer enn entusiasme over at «alt som en høyskole kan gjøre, kan et universitet gjøre mer», når han nå skifter beitemarker. Universitetsstudentene på Ås vil nemlig nyte godt av undervisningskvaliteten som kjennetegnet de tradisjonelle høyskolene. Praktiske og teoretiske utdanningsløp har til felles, når alt kommer til alt, at studentene lider når alt som kan telles, passerer som kvalitetstegn. Er det noen som burde forstå dét, så er det lederne for institusjoner som trener studenter i ikke å ta forenklede årsakssammenhenger for god fisk.

Slår et slag for studentprestene: «Samtaler verdt å bevare»