Blind på Blindern
«Arkitekturopprøret har sveipet over landet, og denne gamle blindernrotta ber en stille bønn om at stedet jeg elsker, også skal få sin skjebnetime i den estetiske skjærsild», skriver Dag August Schmedling Dramer i dette innlegget.
Blindern er, i motsetning til det noen Forskningspark-entusiaster eller jurister vil hevde, hjertet av Universitetet i Oslo, både geografisk og åndelig. Intet er som sensommerens gylne solstråler som faller mellom lønnetrærne idet du vandrer fra øvre til nedre Blindern — fra Sophus Bugges hus og ned til Fysikkbygget.
Studenterlundens grønn-brune skjød. Den svarte marmoren til Georg Sverdrups hus glinser i solen. Til høyre på vei ned de umulig designede trappene åpenbarer Villa Eika seg, nærmest anakronistisk, men vakker, side om side med det gigantiske biblioteket. Noen pussige figurer i røde T-skjorter gestikulerer vilt foran fontenen utenfor Helga Engs hus — du vet, den fontenen som har vann som renner som et slør ned den glatte stenen.
Les også: «Vokt dem for hunden»
Men det er én ting som må sies når disse innledende og proto-nostalgiske refleksjonene av sentimental art er blitt presentert. Og det er at Blindern i det store og hele er ganske schtøgg. Det er rett og slett litt stygt på Blindern.
Smalere og mer klaustrofobiske forelesningssaler skal du lete lenge etter
Et av de forholdsvis nye byggene der jeg har studert filosofi, Georg Morgenstiernes hus, er case in point. Det er en uestetisk, mørkegrå kasse med innslag av lun, brun murstein. Noen få forsonende trekk, som store glassvinduer ved inngangens fasade og Arne Næss klassisk designede (blindernklassisk) auditorium, foreligger, men det minner deg bare på unntaket som bekrefter den lite skjønne regel. Georg Morgenstiernes er stygg.
En lang gang som kalles Pennalet på blindernmunne, binder huset sammen med Kristine Bonnevies hus, biologenes domene. Gangen er like stygg som Kristine Bonnevies er labyrintisk. Forsonende trekk finnes også på Kristine Bonnevies, sånn som en zoologisk utstilling i kjelleren, med slitne norske dyr med taglinjen «Vår natur, vårt ansvar». Smalere og mer klaustrofobiske forelesningssaler skal du lete lenge etter.
Les også: «Investering i livsviktig kompetanse»
Tilbake igjen på Blindern glimter så og si alt av klassisk kunst og kultur med sitt visuelle fravær på de hyperminimalistiske seminarrommene. Hvitt. Børstet stål. Ironien av en slik tomhet på instituttet for idéhistorie, filosofi, kunsthistorie og klassiske språk kunne knapt vært mer taktil. Søylene er ikke korintiske, men består av kjønnsløs betong med masse småstein i.
Arkitekturopprøret har sveipet over landet, og denne gamle blindernrotta ber en stille bønn om at stedet jeg elsker, også skal få sin skjebnetime i den estetiske skjærsild, og ikke bare Barcode i sentrum.