Fysikere kan tro på mange verdens ting

Som kristen undret jeg stort over [et innlegg i forrige ukes utgave av Universitas](aa), hvor fysikkstudent Viggo Wetteland skrev om hvordan «fysikere tror ikke på noen verdens ting» – et bastant postulat han underbygget med diverse resultater fra vitenskapens mange eksperimenter. Et postulat som jeg mener på ingen måte er soleklart og absolutt ikke fortjener å skjære alle fysikere over én kam. Vi må da endelig forstå at å sverge til vitenskapen ikke er gjensidig utelukkende med religiøs praksis.

Wetteland og jeg har noe til felles: I tillegg til vår felles tvil angående julenissen, spøkelser og astrologi er vi begge fysikkstudenter, og på vårt studium sverger vi (blant annet) til den vitenskapelige metode.

Men videre herifra separeres våre veier. For først og fremst er det ikke nødvendigvis selvsagt at den vitenskapelige metode luker ut alt som ikke holder vann, slik Wetteland angivelig generaliserer for. Teorien om underbestemthet i valg av vitenskapelige teorier, som deler av vitenskapens filosofi fremsetter, påpeker hvordan mange inkompatible hypoteser og potensielle teorier underbygges av samme empiri. Løsningen, når dataen like gjerne bekrefter teori A som teori B, er å innføre visse verdier vi mennesker av vitenskapen setter høyt.

Uten at vi soon to be fysikere reflekterer nok rundt det, er det påfallende viktig for vitenskapen at elementer som enkelhet, rekkevidde, fruktbarhet og symmetri, blant andre, er til stede når vi velger ut teorien å sverge til. I så måte er faktisk fysikken vakker, nemlig fordi vi nettopp streber etter «vakre» verdier. Men dette er så klart ikke ukontroversielt, og man kan fint være uenig i disse påståtte verdienes opprinnelse og relevans. Mitt poeng er uansett: Det er i alle fall ikke åpenbart at vi passivt kan motta vitenskapen gjennom naturen – med andre ord er det ikke åpenbart at fysikere kan gjøre fysikk uten å tro på noe som helst innad i fysikken.

Les også: «Kjære Curt: Har du prøvd å sy en ballkjole over Zoom?»

Uansett om man er enig eller uenig i min påstand om troens plass også i fysikken, så kunne Wetteland og jeg ha vært enige i at fysikken (på en eller annen måte) reduserte verden til de ligningene og tilstandene vi lærer om på studiet. Og hadde jeg trodd at fysikken fordrer en slik reduksjonistisk stil, hadde jeg ikke kunnet si meg annet enn enig.

Men dette stemmer jo ikke! Selv om følgende argument kan virke som et litt for lett kort å trekke, mener jeg inderlig at det er en fullstendig misforståelse om en tror at vitenskapen kan bygge et Babels tårn opp til Gud og dermed enten bekrefte eller avkrefte religionens tanker. For hvor får vi egentlig denne tanken om at vitenskapen skal kunne hevde seg på troen+ Hadde vi kunnet bevise miraklene i Bibelen, hadde vi vel ikke lenger trengt en religion. Hele poenget er jo at dette er noe over oss, utenfor vår rekkevidde og forstand, noe uendelig vakkert som vi ikke fullt klarer å forstå.

Å påstå at den vitenskapelige metode motbeviser troen, ved å henvise til fysikkens manglende empiri om miraklene beskrevet i Bibelen, virker for meg som å påstå at australiere ikke finnes etter bare å ha truffet på nordmenn i Oslo. På samme måte som man ikke kan forvente at Oslo skal representere verdens mangfold, kan man heller ikke forvente at fysikken skal representere alt mellom himmel og jord. Det viktige er uansett å forstå at dette ikke kompromitterer fysikkdisiplinen.

Les også: «Det blir plass til å sy!»

En kan, og skal, være uenig i den filosofiske og religiøse troen jeg har. Mitt poeng med dette innlegget er aller minst å påstå at jeg er den ene og alene fysikeren som har forstått livets sannhet i kraft av min tro, og at alle som sverger til en reduksjonistisk (i en på ingen måte negativ forstand) fysikk, er kortsynte og ikke klarer å se utover Oslo bys grenser. Jeg ønsker ikke å kritisere noen. Nei, mitt poeng er bare at fysikken og religionen er to vidt forskjellige paradigmer, som riktignok ikke utelukker hverandre.

Jeg håper vi derfor kan enes om emnenes inkommensurabilitet: Fysikken forstår ikke religionens språk, har aldri prøvd å forstå religionens språk og skal ikke kunne forstå religionens språk, på samme måte som fysikken på sin side er selvstendig og urørt av religionen. Derfor er det fullt mulig å være fysiker og troende, uten at en mister sine fagfelters integritet.

Å påstå at alle fysikere ender opp med å ikke tro på noen verdens ting, om det så skulle være filosofiske verdier eller religion, kan helt sikkert stemme for noen. Men å generalisere over alle i dette fagmiljøet er derimot en uheldig tabbe.

Les også: «Forslaget om bilfritt UiO er fryktelig usolidarisk»