Egoist? Universitas' journalist undres over hvordan konstant trekkes mot sitt eget ansikt i Zoom-møtene.
Egoist? Universitas' journalist undres over hvordan konstant trekkes mot sitt eget ansikt i Zoom-møtene.

Lille rute i Zoom-rommet der, hvem er vakrest i klassen her?

Med kameraet påskrudd i Zoom-rommet er det kun ett blikk jeg møter.

Tidligere i år oppfordret jeg til å vie tid til eget utseende og stil, selv i en isolert hverdag preget av digital undervisning. Practice what you preach, heter det, så de siste månedene har jeg gjort nettopp det: ofret dyrebar søvn til fordel for fjolling og stelling, og når Zoom-møtene har startet, har jeg sittet klar som en (nesten) skinnende sol.

Men jeg må dessverre melde om en særdeles selvopptatt innrømmelse. For i et digitalt rom fylt med påskrudde kameraer, i et hav av ansikter som følger med, noterer og konsentrerer, er det kun ett mine øyner fester seg ved.

Fortviler seg over tissevanene under nedstengningen: «En ny æra for blæra»

Som et barn med blikket festet urokkelig til en stor slikkepinne i butikken er mitt blikk trollbundet av min egen eksistens. Jeg kan ikke unngå å falle dypt inn i mine tomme, blå øyne. Ikke fordi de er spesielt vakre. Jeg sitter ikke og soler meg i min egen glans, men nesten magnetisk trekkes jeg likevel mot dem.

Dette er ikke noen revolusjonerende oppdagelse. De gamle grekerne fortalte oss om menneskets dødelige selvopptatthet gjennom fortellingen om Narcissus: gutten som ble så forelsket i sitt eget speilbilde at han til slutt ble helt fortapt i det. Jeg har alltid oppfattet fortellingen som billedlig, som en metafor på det å være egoistisk. Nå skjønner jeg at de kanskje også mente det bokstavelig.

Hver gang jeg klør meg på nesen, nyser, gjesper, puster, må jeg evaluere, granske og observere det

Legger jeg min egen stolthet til side og innrømmer min egen egoisme, kan jeg ikke annet enn å håpe at flere kjenner seg igjen. Om det er slik, at vi rett og slett ikke klarer å se bort fra oss selv i konfrontasjonen med eget speilbilde, lurer jeg da på hva dette gjør med oss?

Forskere ved Stanford University har forsket på hvorfor vi blir så slitne av lange dager på Zoom, og trekker i sin konklusjon frem den kontinuerlige refleksjonen av oss selv på plattformen som en av hovedgrunnene. Å se sitt eget speilbilde en hel dag øker stressnivået, og vi blir mer selvkritiske. I tillegg viser de i rapporten til forskning som viser at det å se seg selv i speilet kan ha flere negative emosjonelle effekter – det er rett og slett unaturlig.

En annen amerikansk studie antyder at folk flest tror de er penere enn hva de faktisk er.

Kanskje lever vi alle i en illusjon, men den gir oss i det minste frihet, og en pause, fra egen kropp og fysisk materie.

Les også: «En del av skjorten, en del av meg»

Nå er det imidlertid ingen vei utenom. Hver gang jeg klør meg på nesen, nyser, gjesper, puster, må jeg evaluere, granske og observere det. Selv om jeg kan føle min egoisme vokse, må jeg også melde om en nærmest frenetisk pågående selvkritikk. Når jeg omsider blir klar for å skru på kameraet igjen, skal jeg benytte meg av funksjonen «hide self view», som lar deg søke ly fra eget øye. Men inntil videre trenger jeg kun å beholde en slags flik av meg selv på egen skjerm og tar tilbake navnet i den sorte rubrikken.