Folkefeber: – Et opprør mot hva folkehelsen har blitt

– Folk begynner på medisin fordi de er interessert i mennesker, ikke i tall, mener Emma Lengle (26). Hun er en av fire medisinstudenter bak podkasten Folkefeber.

–Folkefeber er et opprør mot hva folkehelsen har blitt, hva den medisinske behandlingen har blitt, og hva vi vil den skal være, fortsetter hun.

Siden like etter at koronaviruset kom til Norge, har det rast en debatt om den høye smitten i innvandrerbefolkningen generelt – og i norsksomaliske miljøer i Oslo spesielt. Lengle, sammen med medstudentene Ida Sofie Rettedal Skjæveland (22), Amanda Hylland Spjeldnæs (21), og Sine Grude (23) fulgte ordskiftet, og bestemte seg for å ta saken i egne hender.

Selve podkasten begynte nesten som en intern spøk, forteller de:

– Vi tulla litt med ideen om å starte podkast først. Alle starter jo podkast om dagen.

Men til slutt gjorde de det likevel – av ren frustrasjon. De hadde alle vært med i en lesegruppe om folkehelse, og latt seg engasjere av hvor ofte eksterne faktorer, som strukturelle, sosiale og politiske problemer, ofte er avgjørende for folkehelsen hos utsatte grupper.

Etter å ha gravd litt dypere følte de rett og slett et behov for å gjøre noe, og dermed ble Folkefeber til; podkasten som setter søkelys på hvordan folkehelse henger sammen med politiske og økonomiske forhold, med særlig fokus på sosial ulikhet.

Les også anmeldelsen av Smerz' nyeste plate: Bach på grottefest.

En supergruppe for folkehelsen

Det som knytter de fire fremtidige legene sammen, er at de alle mener helse handler om mye mer enn biologi og statistikk.

– Vi er alle opptatt av det tverrfaglige, forklarer Spjeldnæs.

Og tverrfaglige er de. Tre av studentene går på forskerlinjen, der de alle på en eller annen måte forsker på hvordan helse henger sammen med andre samfunnsforhold.

Lengle, som er lengst i studieløpet og ferdig utdannet lege om to måneder, tok kontakt med førsteamanuensis Anne Kveim Lie da hun var litt demotivert og trengte et prosjekt som kunne gi henne drahjelp videre. Kveim Lie er spesialist på samfunnsmedisin, og satte Lengle i kontakt med de andre studentene som i dag utgjør teamet bak podkasten.

På telefon til Universitas forteller Kveim Lie at hun er imponert over hva de har fått til med Folkefeber, og viser til at jentene var veldig tidlig på ballen.

– De startet arbeidet med podkastens første sesong allerede i mai 2020, lenge før smitten i norsksomaliske miljøer var et stort tema i det offentlige ordskiftet, sier hun.

Kveim Lie peker videre på at den brede vinklingen i podkasten gjør det mulig å belyse mange sider av problemet.

– Jeg likte alle episodene. De klarer å ha én episode hvor de snakker kritisk med en autoritetsperson som Fredrik Solvang, samtidig som de intervjuer en aktivist om samfunnsendring i en annen.

Lengle mener også selv at intervjuformen de bruker i Folkefeber har en helt egen effekt, og at den treffer folk på en annen måte enn den harde statistikken som preger deres undervisning.

– Folkehelse som fag har hvilt altfor lenge på statistikken. Tall og grafer gir helt andre inntrykk enn det å høre på et menneske fortelle. Vi vil fylle på med det menneskelige.

Snakke med, ikke til

I første sesong av podkasten har studentene sett at sosiale og økonomiske forhold avgjør helsen til norsksomaliere, og at det fortsatt råder store fordommer mot gruppen blant helsepersonell.

– Plutselig står samfunnet overfor en stor overvekt av norsksomaliere som er smittet, og man skjønner ikke hvorfor. Så sier smittevernoverlegen at det er fordi de ikke forstår smittevernregler, eller fordi de spiser med hendene. Det er provoserende, sier Skjæveland.

Jentene mener det å være bevisst på maktbalansen mellom lege og pasient, er særlig viktig. Spesielt legger de vekt på forskjellen på å snakke til utsatte grupper og å snakke med dem. Det gjelder både i legerollen og i arbeidet med podkasten. I den første sesongen, som ble sluppet denne høsten, tok de kontakt med norsksomalisk helsepersonell nettopp for å sørge for at de snakket med miljøet de prøver å hjelpe.

– Vi er fire hvite jenter som snakker om problemer som ikke rammer oss. Vi er nødt til å vite at vi gjør dette på en OK måte, sier Lengle.

– Derfor var det beroligende å vite at helsepersonell med norsksomalisk bakgrunn også hadde tro på prosjektet vårt.

Hva var det vanskeligste da dere lagde selve podkasten?

– Det var en utfordring å velge ut hvem vi skulle intervjue, svarer Spjeldnæs.

– Det er veldig mange vi kunne ha snakket med, men vi kunne ikke ha 15 episoder.

Løsningen ble å dele inn episodene etter tema. I første episode snakker de med en norsksomalisk pasient om erfaringene hans, i en annen med en lokal aktivist som har spredd informasjon om smittevern blant norsksomaliere. De har også hatt samtaler med politiske ledere og helsebyråkrater i toppsjiktet – Camilla Stoltenberg, direktør i Folkehelseinstituttet, og ordfører Marianne Borgen (SV) er intervjuet i hver sin episode.

Er medisin en politikkfri sone?

– Forskning viser at vi gir best helsehjelp til dem som har likest utdanning som oss selv, forteller Lengle.

Hun legger til at det på medisinstudiet nærmest eksisterer en ærefrykt for overlegene og professorene, og at det ikke er noen kultur for å si imot dem hvis man er uenig.

– Folkefeber er også et opprør for kritisk tenkning, skyter Spjeldnæs inn.

– Vi lærer ikke å stille de litt annerledes spørsmålene, eller å se helseproblemer i en sosial eller økonomisk kontekst. Vi håper å kunne endre det.

Lengle mener også at det finnes sterke normer for hvordan man skal oppføre seg som lege og medisinstudent, og at utdanningen oppfordrer deg til å være akkurat lik alle andre.

– Når dét blir seks år av livet ditt, er det ikke rart at det er vanskelig å utfordre normer som lege.

— Vil dere si at medisinstudenter er for apolitiske?

– Nei, det vil jeg ikke, sier Skjæveland straks.

De tre andre, derimot, nøler et halvt sekund før de alle svarer at jo, det synes de egentlig, og en liten diskusjon bryter ut.

Spjeldnæs tror at mange medisinstudenter tenker de ikke trenger å forholde seg til politikk:

– De tenker legerollen nesten bare handler om å gi rett medisin til rett sykdom. Men når man er en så viktig del av samfunnet, må man bry seg.

Grude trekker frem rus som eksempel.

– Hvis man behandler en rusavhengig uten å tenke på bosituasjon og økonomi, så kommer ikke behandlingen til gå bra. Så enkelt er det.

– Jeg tror det blir litt for enkelt å si at medisinstudenter er apolitiske, eller at medisinstudiet er det, forsvarer Skjæveland, og legger til:

– Jeg tror bare vi blir strengt opplært til å sørge for at pasienten føler seg trygg, uansett hva de stemmer eller tror på.

Helsehjelp til papirløse

I neste sesong av podkasten, som er under arbeid i disse dager, er det helsehjelp til papirløse migranter som skal under lupen. Papirløse migranter får svært begrenset helsehjelp i Norge, mener jentene. Dette til tross for at det er fullt lovlig å tilby.

– Vår rolle som medisinere er å sørge for at folk har rett til helse, uansett, sier Skjæveland.

Tross i at det er tidlig i mars og sola akkurat har gått ned, kan man merke temperaturen stige betraktelig når vi kommer inn på dette temaet. Grude beskriver behandlingen av papirløse migranter som «yrkesetisk helt på trynet».

Særlig når det blir snakk om politikeres utspill om hvordan leger og helsepersonell bør forholde seg til den utsatte gruppen, settes sinnene i kok.

– Frp har akkurat sagt at de mener helsepersonell som jobber med papirløse burde være nødt å si fra til politiet, sier Lengle.

– Når dette kommer fra Stortingets talerstol, kan vi ikke la det stå uimotsagt.

– Det bryter taushetsplikten! utbryter Spjeldnæs.

– Taushetsplikten er det helligste i all helsehjelp. Tryggheten den gir, er grunnen til at vi kan tilby rettferdig og god helsehjelp i utgangspunktet, fortsetter hun.

— Noe av målet til Folkefeber, er å være en motpol til slike utspill.

Veien videre

Supergruppen forteller at andre sesong ikke bare skal munne ut i en podkast, men også en informasjonsbrosjyre som de vil dele ut til helsepersonell.

Spjeldnæs forteller at det viktigste for dem i første omgang var å ha et prosjekt som handlet om noe de alle brant for, men legger til at ambisjonene nå er større.

– Vi har større planer om konkret endring nå enn vi hadde i forrige sesong, forteller hun.

Skjæveland understreker at endringer i det kliniske arbeidet er like viktig, selv om de også jobber for strukturell endring:

– Å møte folk i klinikken på en rettferdig måte krever bevissthet og et åpent sinn. Fremtidens leger kan ikke ha et bilde preget av grunnløse fordommer i hodet når de treffer utsatte grupper.

– Vi er 1200 studenter på Det medisinske fakultet. Hvis vi klarer å påvirke dem, klarer vi å påvirke fremtiden til norsk helsevesen, avslutter Grude.

Les også om intersekjsonell kvinnekamp: –Vi kan ikke være halvveis i vår frigjøringskamp.