Nyansene i Harry Potter er flere enn du kan se, Nordseth!

Bård Nordseth hevder i [sitt innlegg i forrige ukes Universitas](aa) at «[n]år en hel generasjon er flasket opp på en fantasiverden uten nyanser, er prisen man betaler for menneskelighet, stor». Jeg er selv en stor potterhead, vokst opp i denne fantasiverdenen, og jeg vil si meg dypt uenig i at den er uten nyanser, og at det bidrar til et mindre åpent og inkluderende samfunn.

Når jeg nå igjen leser bøkene i voksen alder, ser jeg nettopp alle disse nyansene Rowling i sin tid skrev. På overflaten, sånn som man tolker bøker på grunnskolen, handler historien om kampen mellom det gode og det onde – Harry Potter mot Voldemort. Men nettopp i denne kampen er det Nordseth tar feil.

Universitas' journalist mener studentpolitikerne er for slappe: «Dere må ikke sove, studentledere»

Som liten hadde jeg et stort avsky mot professor Slur og resten av hans hus Smygard. Først i de senere bøkene ser man mer ved disse karakterene enn at de bare er onde. De har nyanser ved seg, som ethvert menneske. Professor Slur, Draco Malfang og professor Snilehorn er alle smygardinger som viser frem sine mørke sider før man blir introdusert for deres tvil, kjærlighet, godhet og andre gode menneskelige egenskaper.

Man kan si mye om Rowling og hennes forfatterskap i dag. Hun lærte meg uansett gjennom Galtvorts fire hus at verden er mer enn svart-hvit, at man skal søke etter menneskers styrke og det som gjør deg unik. Disse likhetene plasseres sammen, men ikke helt isolert fra resten. Under slaget om Galtvort er det nettopp dette som er deres styrke: å stå sammen med folk som ikke er helt som deg for det felles gode.

Studentledere i Oslo svarer Universitas' journalist: «Lesesalen åpner ikke av seg selv»

På mange måter er Galtvort en ønskedrøm, men da jeg ikke fikk mitt Galtvort-brev som elleveåring, gjorde jeg som mange andre potterheads før meg: Jeg tok lærdommen fra disse historiene med meg i livet, ser etter nyansene i andre og bærer mine Smygard-farger med stolthet.