En ny æra for blæra

Hjemmekontoret er i ferd med å ødelegge en allerede svekket blære.

Pandemien har mange dystre følger: død, arbeidsledighet, ensomhet og psykiske plager. Mange klager også på hjemmekontoret, fordi det er mindre effektivt og rygg- og nakkeplager er økende.

Det som ikke skrives like mye om, er at hjemmekontoret også er en risikofare for blæra vår. I motsetning til når vi farter rundt omkring og må nøye planlegge våre dobesøk, har vi nå toalettet til enhver tid tilgjengelig.

Jeg har aldri hatt partyblære. Da party fortsatt var en ting vi drev med, måtte jeg tisse for hver nye pils jeg drakk. Dette har jeg levd helt greit med. Jeg har lært meg å stadig være på vakt: Jeg går for eksempel alltid på do før forelesning, og når jeg har vært på reise, har jeg stoppet ved alle toaletter jeg kommer over. Med slike strategier har ikke min lille blære plaget meg noe ytterligere. Før nå.

Les også: «En krise i dårlig stil»

Hjemmekontoret har ført til en katastrofal økning i antall dobesøk i løpet av en dag: Hver gang jeg kjeder meg, går jeg på do, selv om jeg egentlig ikke er tissetrengt. Ofte tisser jeg hver halvtime.

Skal vi sløse bort vår dyrebare ungdomstid på dokøer og toalettbesøk?

Jeg er bekymret for konsekvensene dette vil få når samfunnet en vakker dag åpner opp igjen. Se for deg en festivalsommer der ingen klarer å holde seg gjennom en hel konsert, en hverdag der folk må ha tissepause på t-banen på veg til jobb og voksne mennesker blir sengevetere.

Jeg har allerede fått erfare at min bekymring er reell. Under et tannlegebesøk klarte jeg ikke holde ut de nitti minuttene tanntrekkingen varte, og måtte avbryte tannlegen og styrte inn til det lille, hellige rommet.

Les også: «En del av skjorten, en del av meg»

Jeg har lest om kinesiske flyvertinner som bruker bleier på jobb, for å unngå eventuell koronasmitte fra doen. Kanskje blir dette løsningen når dagen vi trer ut av hjemmekontoret kommer. Vi får håper regjeringen bestiller i bleier i rikelige mengder. Jeg tør nesten ikke tenke på debatten som vil oppstå i lys av vårt eneste håp.

Hvilken aldersgruppe skal prioriteres til å få bleier? De eldre eks-hjemmekontoristene har nok den svakeste blærekontrollen, men hva med oss unge? Skal vi sløse bort vår dyrebare ungdomstid på dokøer og toalettbesøk?

Og hva med Oslo, som har hatt flest hjemmekontorister, og antageligvis færrest toaletter per kapita, vil Oslo få det tilstrekkelige antallet bleier som de trenger eller skal bleiene fordeles likt mellom by og land? Jeg skal ihvertfall ikke takke nei om jeg får tilbud om en bleie.

Les også: «En tapt generasjon radikalisert av Harry Potter»