illustrasjon: øivind hovland

Trenger vi virkelig en lobby­is­t­ut­dan­ning?

Kanskje blir det en student fra Høyskolen Kristianias ferske lobbyistlinje som får åpnet grensene for karantenefritatt arbeidsinnvandring og påfølgende importsmitte neste gang.

Om du alltid har drømt om å påvirke politikken på bakrommet, trekke i tråder og ha statsministeren på speed dial, så er kanskje Høyskolen Kristianias nye lobbyistutdanning midt i blinken for deg. For den nette sum av 290.000 kroner kan du lære deg kunsten å flytte politikken lengre vekk fra grasrota og inn i de mørke bakrommene, fritt for offentlig innsyn.

Ut fra programbeskrivelsen av HKs nye «bachelor i statsvitenskap og kommunikasjon» får man vite at i «maktens korridorer jobber lobbyister på vegne av statlige aktører og privat organisasjons- og næringsliv for å påvirke de politiske beslutningene» og at «Makt- og demokratiutredningen konkluderte allerede i 2003 med at lobbyisme utfordrer folkevalgt demokratisk makt».

Vi får også vite at «praktisk lobbyisme er en sentral del av bachelor i statsvitenskap og kommunikasjon. Derfor er dette et nyskapende og framtidsrettet studieprogram». Fremtiden er altså å utfordre folkevalgt demokratisk makt, skal man forstå HK rett.

Det er betryggende at HK skal hjelpe oss å oppdra fremtidens utfordrere av den folkevalgte demokratiske makta. Demokrati er jo oppskrytt uansett. Det var tross alt ikke folkemakta som bidro til at Norsk industri i fjor sommer kunne få fri tilgang på karantenefritatt arbeidsinnvandring for å verne egne profittmarginer på bekostning av smittevernet. Lobbyisme–demokrati: 1–0.

Les også: «Studentene er umyndiggjort i rektorvalget»

Man må trekke et skille mellom lobbyisme fra medlemsbaserte organisasjoner basert på aktivisme og selskaper som driver med profesjonell lobbyisme

Studiet ledes av Ketil Raknes, tidligere statssekretær og politisk rådgiver for SV, og Helge Hiram Abdelnoor Jensen. Jeg skal ikke trekke deres motiver i tvil. Trolig ligger det en god og til dels forståelig argumentasjon bak. At politikken i dag i stor grad påvirkes av lobbyister, er ikke akkurat noen godt bevart hemmelighet. Ikke all lobbyisme er negativ heller, snarere tvert imot.

Politikere er ikke allvitende orakler og kan selvsagt ikke ha oversikt og kunnskap om alle mulige detaljer. At Naturvernforbundet kan bidra til å få på plass et landskapsvern, eller at Handikapforbundet får påvirket formuleringer i diskrimineringsloven, er fint og flott, men det blir likevel problematisk når vesentlig politikk besluttes på bakgrunn av sms-utvekslinger mellom regjeringen og NHO eller First House.

Man må trekke et skille mellom lobbyisme fra medlemsbaserte organisasjoner basert på aktivisme og selskaper som driver med profesjonell lobbyisme.

Fagforeninger og interesseforbund bygger ofte sin styrke på antallet medlemmer de har i ryggen. Deres innflytelse kan sees på som en forlengelse av demokratiet.

På den andre siden har man selskaper som påvirker politikken på vegne av pengesterke aktører. Her finner man ofte tidligere topp-politikere fra alle sider av det politiske spekteret, som etter endt karriere på Stortinget eller i regjering selger sine kontaktnettverk og sin kunnskap om innsiden av det politiske systemet til høystbydende.

Raknes og Jensens logikk er at fordi lobbyisme er en så sentral del av norsk politikk, så må man omfavne det og heller lære flere kunsten å være lobbyist.

Jeg stiller meg tvilende til om en ytterligere profesjonalisering av lobbyvirksomheten er veien å gå. Tvert imot kan det bidra til å dyrke hele kulturen der politikken ikke defineres av vanlige folk, men snarere dikteres av et knippe ressurssterke figurer som ikke viser seg på den offentlige scenen. Hvilken lobbyisme er det HK bidrar til å styrke: den profesjonelle eller den medlemsbaserte?

Les også: «Bachelorgradens svanesang»

Fremtiden er å utfordre folkevalgt demokratisk makt, skal man forstå Høyskolen Kristiania rett

Studieprogrammet bidrar også til å styrke trenden med at de folkevalgte i mindre grad har bakgrunn fra arbeidsliv utenfor partipolitikken. Faktisk opplyser høyskolen selv om at studiet gir god skolering for partipolitikere.

I 2017 ble det gjennomført en undersøkelse som viste at bare to av ti toppolitikere hadde yrkesfaglig bakgrunn. Hele 68 prosent hadde fullført bachelor eller enda høyere utdanning, mot 34 prosent i befolkningen.

På Stortinget finnes det et fåtall politikere som faktisk har bakgrunn fra et praktisk yrkesliv. Om man maler med bred pensel, hentes resten typisk fra jus-, økonomi- og statsvitenskapsutdannelser. Arbeidserfaringen deres er ofte begrenset til partipolitikken, og da gjerne i ungdomspartiet først.

Med sin nye bachelor tar nå Høyskolen Kristiania det et skritt videre, der hele poenget virker å være å bygge en karriere på abstrakte politiske spill. Men noen ganger kan arbeidslivets skole faktisk være en god erfaring for folk som vil styre landet.

Les også: «Nei, alle må ikke ha høyere utdanning»

For HK er det naturligvis fint med utdannede lobbyister og politikere som føler en viss tilknytning til høyskolen, når de i fremtiden skal utforme regelverk og støtteordninger for private høyskoler. Om studiet forteller imidlertid studieleder Jensen at «norsk statsvitenskap har nølt med å ville undervise i lobbyisme». Kanskje er det også en grunn til det.