Studentene er umyndiggjort i rektorvalget

I likhet med flere norske universiteter velges rektoren ved Universitetet i Oslo (UiO). Dette gjøres hvert fjerde år, og i 2021 skulle det bli gjort på ny. Stemmerett for alle studenter er dessuten en stolt tradisjon, selv om stemmene ikke telles likt.

I løpet av et århundre med rektorvalg har det altså vært mange endringer, men det har vært flere tilfeller av en sittende rektor som stiller uten motkandidat. Nå skjer det igjen, og konsekvensene er større enn de virker til å være.

I fravær av motkandidat kan nemlig universitetsstyret avblåse valgkampen og velge rektor selv. Debatten rundt valget forsvinner, og sittende rektor Svein Stølens plan for de kommende fire årene forblir da udebattert. Universitetet vil lide av et demokratisk underskudd når ideer om dets fremtid ikke blir diskutert og gjort tilgjengelig for velgermassen, og rektoren gis en mulighet til å fortsette forskningsfokuset uavbrutt av studentstemmen.

Les også: «Nei, alle må ikke ha høyere utdanning»

Stølen har flere ganger uttalt at han skal snakke med «hele universitetet», men som forsker er det klart hvor prioriteringene hans ligger. Ved valget i 2017 var det motstanderen Hans Petter Graver som vant studentstemmen ved å love automatisk begrunnelse på karakter. Nå slipper Stølen å tenke på studentene og kan fokusere på det som tilsynelatende ligger hans hjerte nærmest: et universitet i forskningstoppen.

Vi mister dermed muligheten til å plassere søkelys på saker som er viktige for studenter, som økt undervisningskvalitet og automatisk begrunnelse. I tillegg blir vi fratatt innvirkning på hvem som skal lede UiO de neste fire årene.

Ved forrige valg var det kun ti prosent av studentene som avga en stemme. Rektorvalg er altså ikke noe den gjengse UiO-student tillegger mye viktighet eller oppmerksomhet. Hvis ikke målet er at den eldre skaren skal få forske i fred og slik sanke midler til institusjonen, er det derfor helt klart at universitetsstyret har et stort utviklingspotensial hva gjelder å dyrke frem engasjement blant studentene.

Problemene er altså åpenbare, men løsningen mindre så. Det er ikke første gang en sittende rektor mangler utfordrer, men sist gang det skjedde, var det en 23-år gammel student som måtte sørge for at debatten ble tatt:

I 2013 så daværende rektor Ole Petter Ottersen ut til å vinne uten motstand da masterstudent og studentpolitiker Torkil Vederhus bestemte seg for å ta opp kampen. Med en plattform basert på et etterlengtet løft i undervisningskvalitet vant sistnevnte et flertall av studentstemmene.

Vederhus tapte riktignok valgkampen, men ble hyllet av den sittende rektoren for å skape en reell valgkamp da ingen andre ønsket å stille. Han må også hedres for å sette søkelys på viktige studentsaker i en valgkamp som vanligvis omhandler forskning, og kan ha vært årsaken til at 15 prosent av studentene stemte den gangen.

Dessverre kan ikke samme scenario utspille seg i år. I fjor vedtok universitetsstyret at det nå kreves professorkompetanse for å stille. En uvurderlig mulighet for agendasetting av relevante studentsaker er dermed revet vekk fra studentene.

Det er åpenbart at Vederhus’ valgkamp fikk fart på denne regelendringen, men man kan da spørre seg hva som fremprovoserte frykten. Skrekkutfallet deres må nok være at en student stjeler valget ved å appellere til studentene, men med tanke på hvordan stemmene vektes, vil det aldri kunne skje hvis ikke de ansatte blir like trollbundet.

I rektorvalget vektes nemlig de ansattes stemmer med 75 prosent. Med andre ord kan de avgjøre valget på egen hånd. Vektingen forteller også rektorkandidater hva som bør prioriteres for å vinne valget da stemmene til undervisere og forskere vektes med hele 53 prosent. Det er altså ikke rart at Graver tapte valget i 2017 med løftet om obligatorisk begrunnelse, som ville gitt denne gruppen økt arbeidsmengde. I henhold til dagens valgreglement er det rett og slett ikke gavnbart å fremme studentsaker i rektorvalget.

Les også: «Gjør exphil stort igjen»

Tanken bak vektingen kommer klart frem i regjeringens utredning om universitets- og høyskoleloven i 2020: «Det er langt flere studenter enn ansatte ved institusjonene. Hvis hver stemme skulle telle like mye ved valg, ville studentene alene kunne avgjøre hvem som velges som rektor.» Det fryktes at en rektorkandidat med saker som appellerer til studentene skal stikke av med valget, mens det legges opp til seier for de som frir til de forskerne. De mener altså at studentene ikke makter å ta veloverveide beslutninger. Sammenlignet med de ansatte er vi faktisk tre ganger dårligere på det.

Uniforum rapporterer om en lovendring som innebærer endringer i vektingen har blitt møtt med motstand fra blant annet Stølen selv. Det sees sikkert på som problematisk at en 19 år gammel student ved et årsstudium skal ha lik stemme som en langtidsansatt, da sistnevnte sannsynligvis har dypere kunnskap om både kandidatene og UiOs behov.

Samtidig blir det en absurd påstand om den overføres til Stortingsvalget: De fleste vil nok si seg enig i at det ville vært dypt udemokratisk om en politikers stemme skulle veid tyngre enn noen andres. Det er dessuten ingen garanti for at ansatte verken har lang fartstid ved UiO eller makter å sette seg inn i saker som er viktige for studentene. Den tidligere nevnte regelendringen sier at rektorkandidater må ha professorkompetanse, men hva med studentkompetanse?

Det finnes studenter i de fleste aldre, men de ytterst færreste er under 18 år. Universitetet må behandle oss som myndige mennesker med lik rett til medbestemmelse over fremtiden til institusjonen hvis mandatet er å utdanne oss. Nå er det på tide at studentene blir tatt seriøst i rektorvalget. Fremtidige rektorer burde ha kunnskap om hva som er viktig for studentene, og kandidater burde oppfordres til å fremme studentsaker. Derfor vil en ytterligere vektlegging av våre stemmer være på sin plass.

Flere universiteter har gått over til å ansette rektorer heller enn å velge dem, og debatten om hvorvidt dette burde gjøres ved UiO, er allerede i gang. Med lav valgoppslutning og mangel på motkandidater vokser argumentene for ansatt rektor sterkere.

Det vil i så fall være et naturlig endepunkt i den sosialrealistiske krøniken om studentenes falmende muligheter til å forme deres egen utdanningsinstitusjon. Første del beskriver vektingssystemet, i andre bok fratas studentene muligheten til å stille som kandidater, før den gripende trilogien ender med universitetet i styrets jernhånd.

Les også: «Bachelorgradens svanesang»