«Vi trenger tiltak, ikke statusoppdateringer!»
«Mye prat om hvor mye en bryr seg, når tiltakene ikke står i stil, kan være provoserende, da praten fremstår som hul og lite troverdig», skriver Idun Kløvstad, leder i Velferdstinget i Oslo og Akershus, i dette innlegget som svar til Høyres Studenter.
Alexandria Marie Elboe Gogstad, 2. nestleder i Høyres Studenter, skrev forrige uke [et innlegg i Universitas](aa) der hun går ut mot sentralstyremedlemmene i AUFs kritikk av regjeringens innsats for studenter under koronapandemien.
Gogstad nevner at Asheim gjennom pandemiperioden har kommet med mange statusoppdateringer og innlegg, og fremhever dette som en positiv ting for studentene. Det skrives at det, i de mange statusoppdateringene, finnes både tiltak og sympati. Vi finner i hovedsak sympati. Ikke fordi det ikke har kommet tiltak, men fordi tiltakene rett og slett ikke er gode nok og ikke holder tritt med situasjonen.
Les også: «Regjeringen nedprioriterer studentene, igjen»
Så hvorfor setter vi ikke pris på mange oppdateringer og sympati? I teorien er begge deler positive, men ikke nødvendigvis i realiteten. Hadde statusoppdateringer vært det som hjalp studenter, hadde vi etterlyst en statusoppdateringskrisepakke. Det har vi ikke, da det ikke holder med statusoppdateringer hvis de ikke består av konkrete tiltak som hjelper studentene.
Hadde statusoppdateringer vært det som hjalp studenter, hadde vi etterlyst en statusoppdateringskrisepakke
Det å fremheve at studentene fikk opplysninger om smittevernregler spesielt rettet mot dem dagen før resten av befolkningen, som et positivt tiltak oppleves noe spesielt. Både fordi studenter igjen skilles ut som en egen gruppe når det snakkes om smittevern, som om vi er ekstra smittsomme, men også fordi det, med beskjeden, lå en forventning om at studenter som satt med reisebilletter bestilt lengre tid i forveien, bare kunne snu seg rundt, skrote alle planer og finne pengene til ny billett på et senere tidspunkt.
Mye prat om hvor mye en bryr seg, når tiltakene ikke står i stil, kan være provoserende, da praten fremstår som hul og lite troverdig. Når studenter sliter både økonomisk og sosialt i en krevende tid samtidig som tiltak uteblir, virker det ekstra sårt når de som er ansvarlige, gang på gang nevner hvor mye de bryr seg, og hvor bekymret de er. Jeg står ved det jeg skrev før jul: Vi trenger handling, ikke bekymringer.
Les også: «Vi skal klare det igjen!»