Det er lov å være forbanna

Vi jobber for å finne løsninger for studentene», sa forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim (H). «Det går bra», skrev barnehagene under tegninger av regnbuer festet på vinduene sine til oss som gikk forbi, mens den høye husleia, de tomme forelesningssalene og studenthybelens fire vegger hvisket til oss: Går dette virkelig bra?

Pandemien har kastet mange studenter inn i en ny krisetilstand, men ikke minst har den blottlagt den sårbare posisjonen studentmassen har blitt satt i over lang tid.

For å illustrere: Ifølge SSB er syv av ti studenter avhengig av inntekt fra deltidsjobb. Siden mars har rekordmange mistet jobben eller blitt permittert. Hva gjør regjeringen? De nekter studenter som permitteres, dagpengene andre permitterte kompenseres med. Regjeringen begrunner avslaget i at studenter mottar studiestøtte, men lukker øynene for at de samme studentene er arbeidstakere som alle andre nettopp fordi studiestøtten ikke strekker til. NRK rapporterer om at én av fem nordmenn har fått mindre å rutte med under pandemien; det tallet er dobbelt så høyt blant studenter.

Les også: «En rolig ettroms til 2815 i måneden, takk!»

Vi har ofret mye av det som skulle være en minnerik og formativ tid i livet, for å begrense spredningen av smitte. Som leder i Norsk studentorganisasjon Andreas Trohjell poengterte på nyåret: «Studenter har tilbrakt månedsvis alene på ti kvadrat. Der skal de sove, spise, trene, studere og leve. En ganske annerledes hjemmekontor-situasjon enn de fleste.» Det tærer på. Vi tar gladelig del i en felles dugnad, men det fordrer at vi blir behandlet som alle andre grupper i samfunnet både i og utenfor krisetid. Det fordrer en reell dugnad.

Det er raust å kalle det siste året en dugnad. Det minner mer om en kommunikasjonsstrategi som dekket over den faktiske arbeidsløsheten, permitteringen, usikkerheten og livskrisen mange opplevde, ved å lulle oss inn i troen på at vi var i samme båt.

Men det var vi ikke. Noen reiste på cruise. Andre tok opp ekstra lån for å ha råd til å ha et sted å bo. Å kalle dette dugnad kunne bare de som hver måned i 2020 hevet den samme høye lønnen som før og ikke trengte å lure på om man var tvunget til å si opp leiligheten og flytte hjem til foreldrene sine i en alder av 23.

Det gjeldende mantraet er at alt blir bra når vi kommer oss tilbake til normalen. Da kan vi puste ut og komme oss videre i livet. Det regjeringen ikke skjønner, er at det ikke bare er korona som er selve krisen: Studentenes normaltilstand har vært krise i lang tid, og forsvinner ikke med viruset. Vi har vært sulteforet i flere tiår.

Realiteten er at vi ikke har klart å sikre gode vilkår for studenter. Realiteten er at vi trenger drahjelp fra fellesskapet. Vi kan ikke bli nedprioritert hver gang ulike behov og interesser skal balanseres. Vi kan ikke utpekes som en gruppe det er enkelt og billig å innføre tiltak overfor. Ikke nå, og ikke etter pandemien heller. Å ta studenter seriøst betyr å gi oss en krisepakke vi skulle fått for et halvt år siden, men det betyr også å gi oss et løft generelt.

Les også: «På tide med en boligreform i SiO»

Det er lett å tenke at studentproblemer kan nedprioriteres fordi de er midlertidige. Man er midlertidig fattig, bor midlertidig kjipe steder, og man har det midlertidig kjipt psykisk fordi det er stressende å sjonglere forelesninger og seminarer, eksamensforberedelser og deltidsjobber. Samtidig får vi tross alt gratis utdanning, og lånet har tross alt veldig gode vilkår. Alt dette skal jo gå vekk eller gå over. Men hva om det ikke gjør det?

Prisene i boligmarkedet både for å leie og å eie har økt disproporsjonalt med studiestøtten, samtidig som at vi har et arbeidsmarked som stadig blir mer liberalisert med midlertidige og usikre arbeidsforhold. Én av fire studenter rapporterer i dag om alvorlige psykiske plager sammenlignet med én av seks i 2014. I alle generasjoner frem til nå har ungdom hatt tro på at de vil få det lettere enn sine foreldre. Ifølge en ny undersøkelse fra Opinion er det ikke lenger slik. Hva gjør samfunnet da?

Jeg er bekymret. Jeg frykter at konsekvensene hoper seg opp til noe til slutt uhåndterlig. Jeg frykter en generasjon som tar med seg studietidens byrder videre med seg resten av livet. En generasjon som ikke lenger stoler på at de har samfunnet i ryggen.

For oss er hverdagen en evig krise. Vis oss handling. Gi oss troen på at vi skal slippe å stå alene; det tjener vi alle på. Før den tid er jeg forbanna. Jeg nekter å være en evig ettertanke. 2021 er året vi ikke godtar å være et komma.

Les også: «Du er ikke alene»