FOTO: PRIVAT

Studentene trenger handling, ikke ord

Det er behov for en ny runde med kriselån til studentene – og behovet er der nå, skriver lederen av Høyres studenter i dette leserbrevet.

I Dagsnytt atten den 19. november sier statssekretær i Kunnskapsdepartementet, Aase Marte Horrigmo, at studentenes situasjon følges tett. Når kafeer stenger, restauranter begrenser åpningstider og julebordsesongen kuttes helt, er det mange studenter som mister deltidsjobben sin. Telefonen om tilkallingsvakter kommer ikke, ei heller gjør lønnslippen. Den tette oppfølgingen krever handling, ikke bare ord.

Les også: «Du er ikke alene»

Studentene er i ferd med å legge et hardt semester bak seg. For mange er det nå tøffe eksamener som gjenstår før skuldrene endelig kan senkes. I det minste et par hakk. Studentene går en usikker tid i vente, og vi vet at studentene i storbyene ikke kan leve på Lånekassen alene.

I en normal økonomi hadde det vært helt greit, og man kunne spedd på kontoen med en deltidsjobb. Men vi er absolutt ikke i en normal økonomi. Deltidsjobbene blir det færre av, så lenge den sosiale nedstengingen vedvarer.

Asheim har rett i at studentene har inntektssikring gjennom Lånekassen. Det er en form for trygghet i det. Studenttilværelsen er en personlig investering, som staten er med på å dekke utgiftene til. Det er et viktig moment for at alle skal ha like muligheten til utdanning.

Når deltidsjobber forsvinner og hjelp hjemmefra blir mer utbredt blant studentene, er vi i ferd med å gi noen studenter færre muligheter – i ytterste konsekvens fratar vi dem muligheten til å fortsette sine studier. For mange er situasjonen nå prekær. Billetten hjem til jul unner vi dem alle. Å fortsette studiene med mer stabile utsikter, unner vi dem enda mer.

Studentene går en usikker tid i vente, og vi vet at studentene i storbyene ikke kan leve på Lånekassen alene.

Det er ikke bare den økonomiske situasjonen som er krevende. Studenter som gruppe opplever mer ensomhet, og nå er det mange førsteårsstudenter som sitter alene på hybelen sin. Vi har alle et ansvar for ensomheten. Også overfor hverandre. Det er ikke i statsbudsjettet man overvinner ensomhet, selv om jeg er sikker på at utvalget vil hjelpe. Ensomhet overvinnes ved at vi tar bedre vare på hverandre. Studentsamskipnaden, universitetet og bostedskommunen står i førstelinjen til å hjelpe. Der står også vi andre.

Vi som selv er studenter. Vi som kan ta det vinglasset sammen i kollokviegruppen, fordi at en av oss var tar initiativ til det. Det krever innsats fra oss alle, for ensomhet er lett å føle på i isolasjonen. Det er ikke studentboligen på 14 kvadrat som legger best til rette for besøk når smittevernregler skal overholdes.

I vår innførte regjeringen en krisepakke til studentene – som kom delvis i form av stipend og delvis i form av lån. Midlene som ble satt av ble ikke benyttet til det fulle. Mange fant andre måter å dekke inntektsnedgangen på. Det var likevel hele 50.000 studenter som benyttet seg av ordningen. Ikke fordi de synes at mer lån er fett, men fordi midlene var høyst nødvendige.

Les også: «Vis omsorg og rusvett under nedsteningen av byen»

De som nå står midt i eksamensperioden med tom konto og tommere kjøleskap trenger hjelp for å dekke helt grunnleggende utgifter. De skal til og med betale tilbake store deler av summen senere.

Høyres Studenter har en bønn til sin egen minister: Forleng kriselånet, slik at vi kan gå inn i året med stabile økonomiske utsikter. Ikke la det være kredittkortregningen som spiser opp storstipendet. La de mest utsatte studentene slippe ytterste konsekvens - å flytte hjem til foreldre, droppe ut av studier, eller drukne i regninger fra kredittselskap.

Les også: «Flere muligheter for en fullverdig campus»