ARKIVFOTO: HENRIK FOLLESØ EGELEAND

På tide med en bolig­re­form i SiO

Nylig okkuperte studenter ved Universitetet i Manchester en studentbolig i to uker og 200 studenter holdt tilbake betaling av leia, for å demonstrere mot dårlige boforhold og leiepriser. Kan noe lignende skje her?

Selv med heiser som ikke funker og dyre priser for klesvask, er det vanskelig å forestille seg at beboerne i Grünerløkka Studenthus barrikaderer seg i siloene sine. Har studenter i SiO-leiligheter det for godt? Tvilsomt.

Trolig er det en viss forskjell mellom Manchester og Oslo, både når det gjelder boligstandard og leiepris. At Manchester-studentene betaler omtrent 110 000 kroner årlig for å gå på universitetet bidrar nok også til misnøyen.

Likevel er det oppsiktsvekkende lite handling fra beboerne i trange SiO-leiligheter, utover å stille opp i Universitas for å uttrykke diverse bekymringer og frustrasjoner.

Les også: «Du er ikke alene»

Selv har jeg bodd i flere SiO-leiligheter, og uansett hvor misfornøyd jeg har vært med fasiliteter eller priser, har det aldri falt meg inn å verken holde tilbake leie, henge bannere med slagord ut av vinduet eller organisere kollektive leiestreiker. Kanskje er det et uttrykk for en avmakt i møte med et tungrodd og ansiktsløst SiO-byråkrati, eller kanskje det bare er mine egne personlige hindre som stopper meg fra å skille meg ut i et konformt samfunn.

Når det er sagt, så mangler det ikke på sulten for boligpolitisk handling blant studenter. Det har blitt tydeliggjort blant annet av aksjonsgruppa Reduser Husleia, som gjennom Instagram-kontoen @mindrittleilighet dokumenterer elendige leieboliger og formidler boligpolitikk. En underskriftskampanje som krever at SiO reduserer husleia, gir innsyn i budsjettene, og legger til rette for reell påvirkningskraft på SiOs pengebruk, har på to uker samlet nesten 2000 underskrifter.

Ingenting tyder på at SiO vil gjøre noe med leieprisene. Ikke engang under den første nedstengingen i mars, da studenter var permittert i hopetall, foretok de seg noe for å redusere leia. Det beste de kunne love var at prisene ikke skulle øke ved neste korsvei.

Les også: «Kunsten å samtale»

Det burde ikke være vanskelig for SiO å redusere leia. Med en egenkapital på 525 millioner kroner og overskudd på 256 millioner kroner i 2019 er det lite som taler for at det er pengene det står på. Kronargumentet fra SiOs styreleder, Jonas Virtanen, er at bare 13 prosent av studentene bor i studentboliger, og at en reduksjon derfor bare vil gagne noen få. Likevel viser det lille man får se av regnskapene at disse 13 prosentene står for omtrent 50 prosent av inntektene i hele SiO-konsernet.

Det kan også gjøres andre tiltak for å bedre beboernes hverdag og medvirkning. Det mest åpenbare er å underlegge SiO innsynsrett. Mange beboere føler nok en berettiget frustrasjon over å bruke størsteparten av månedsinntekten på husleie, uten å ha rett på å se hvordan disse pengene brukes.

Frustrasjonen blir ikke mindre berettiget av at de gjennom leia bidrar til å finansiere den best honorerte styrelederen og den best betalte direktøren blant alle studentsamskipnadene i Norge – en direktørlønn som er så høy at den på god vei overstiger statsminister Erna Solbergs lønn.

Fra SiO er det lite medgjørlighet å spore. Hver gang de konfronteres med krav om innsynsrett, løfter de frem kostnadene for å rettferdiggjøre hemmelighold i milliardkonsernet. Kanskje kunne et moderat kutt i lønna og honoraret til Norges best betalte direktør og styreleder i en studentsamskipnad finansiert en innsynsløsning?

Likevel er det oppsiktsvekkende lite handling fra beboerne i trange SiO-leiligheter, utover å stille opp i Universitas for å uttrykke diverse bekymringer og frustrasjoner.

Beboernes medvirkning kan også styrkes gjennom å legge til rette for leietakerforeninger. Dette krever først og fremst vilje og handling fra beboerne. At viljen er der virker sannsynlig, sett i lys av den nylige underskriftskampanjen. Ved å organisere seg i leietakerforeninger og velge tillitsvalgte kan beboerne samle seg rundt konkrete forslag, legge frem krav og opptre samlet i møte med en mektig boligaktør som SiO. Godt organiserte leietakerforeninger kan utgjøre en stor forskjell når det gjelder å ivareta beboernes interesser.

Dette krever også en viss vilje fra SiO, ved at de legger til rette for dialog og drøfting med foreningene. Likevel vil SiO trolig ikke ha noe annet valg enn å ta det på alvor om nok beboere organiserer seg.

Fra sentralt hold kan det også settes i verk tiltak. Da Universitets- og høyskolelovutvalget la frem sin utredning i februar, ble det samtidig foreslått enkelte endringer i studentsamskipnadsloven. Derfor er det trolig at denne loven skal revideres av Stortinget en gang i ikke altfor fjern fremtid.

Utover å selvsagt lovfeste at samskipnadene skal være underlagt offentlighetsloven, kan Stortinget for eksempel bestemme at studentsamskipnadene skal finansiere uavhengige boligombud. Disse kan ha en tilsynsrolle som ivaretar leietakernes interesser ved at studentene kan melde inn mangler og få juridisk bistand. Slike boligombud burde forøvrig opprettes rundt om i hele landet, for også å bistå leietakere som ikke leier av en studentsamskipnad.

Kanskje burde det også sikres en rett til forhandlinger eller drøftinger mellom beboere og samskipnadene dersom beboerne oppretter leietakerforeninger og velger tillitsvalgte. Det er likevel ikke gitt at studentsamskipnadene velvillig ønsker å legge til rette for dette, all den tid en organisert beboermasse lettere kan gjennomføre aksjoner og kollektive leiestreiker rettet mot studentsamskipnadene.

Resultatet av studentenes aksjoner i Manchester endte jo tross alt i at de fikk gjennomslag for 30 prosent leiekutt.

Les også: «Amerikanske tilstander i Norge»