Vi er ferdige med å leke gjemsel nå, SiO
Det monner ikke å disponere penger annerledes om det i utgangspunktet er for lite.
I en tid hvor studiestart og fadderuken ble amputert og det sosiale fellesskapet på lærestedene er byttet ut med Zoom, står studentene i en prekær situasjon. Hvert år bevilger Studentsamskipnaden SiO millionervis av kroner til studentvelferden gjennom Velferdstinget i Oslo og Akershus (VT) — penger som har mye å si for vår studenthverdag. Men heller ikke i år fikk studentforeningene de midlene de søkte om. Og det er ikke så rart.
Les også: «Noen har det kun i kjeften»
I år er det nemlig søkt om 2,3 millioner kroner mer enn de 16 millionene VT har å dele ut. Det er 300.000 kroner mer enn differansen var i fjor. Vi ser at behovet til foreningene øker, men pengene følger ikke etter. Hvorfor er det sånn?
Siden VT la om modellen for bevilgning til studentforeningene for to år siden, har ikke potten økt, selv i krisetider. Modellendringen innebar en endring fra at SiO og VT i dialog fant ut av hvilket bevilgningsnivå man skulle legge seg på, til at VT nå disponerer en fast sum de selv har ansvaret for å dele ut. På denne måten har SiO fjernet seg som en aktør i foreningenes bevilgningsprosess.
Potten VT disponerer, er midler som blir tatt fra studentens innbetalinger hvert år gjennom semesteravgiften. Når VT og studentforeningene mener at potten er for liten, svarer SiO med at dersom studentforeningene og VT ønsker å gi mer penger til studentfrivilligheten, må de selv omdisponere midler i semesteravgiften.
De resterende pengene i semesteravgiften går også til å dekke tannhelsetilbud og psykiske helsetilbudet blant studenter. SiO mener altså at studentene må sette viktige tiltak opp mot hverandre, for at studentfrivilligheten skal få mer å rutte med. Det er en enorm ansvarsfraskrivelse og ikke minst en useriøs holdning overfor en gruppe som blir nedprioritert på alle fronter. Når SiO presenterer dette som det eneste alternativet, skaper de premisser for debatten som gjør det vanskelig for foreningene å se noen reelle løsninger.
Studentforeningene må slutte å sparke bortover og konkurrere med hverandre, og heller begynne å sparke oppover
Da tildelingsmodellen ble endret, mistet også studentforeningene en viktig arena hvor man kunne snakke direkte med SiO-ledelsen og gi uttrykk for sine bekymringer — og misnøye. Nå er ikke SiO lenger en aktiv deltager i diskusjoner om studentfrivillighet, men heller en stille byråkrat som helt enkelt forteller hvor leia ligger. Og i forgrunnen går studentene løs på hverandre. Studentforeningene må slutte å sparke bortover og konkurrere med hverandre, og heller begynne å sparke oppover og kreve at SiO tar ansvar. Når studentforeningene kollektivt viser at de ikke får nok penger, blir SiO presset til å bidra med løsningsforslag.
Les også: «Dugnaden uten deltagere»
I år gikk SiO med et skyhøyt overskudd på 256 millioner kroner. De har lovet å sette av over 200 millioner kroner i studentrettede fond. Et fond for styrking av Oslo som studentby, et miljøfond og et fond for pandemitiltak. Spørsmålet melder seg likevel: Hvordan kommer disse millionene egentlig studentene til gode? Trolig vil mye av pengene gå til inndekning av tapte inntekter. Styreleder i SiO Jonas Virtanen sier til Universitas at inndekning av underskudd er en viktig del av koronatilpasningen for å gi et tilbud til studentene. Et tiltak som hadde hatt mye høyere treffrate enn å sette inn penger i et diffust fond, er å spytte inn mer penger i faktiske organisasjoner som allerede gir godt og variert tilbud til studenter.
Vi trenger et nytt system for bevilgning av penger til studentforeningene. Et system som ikke setter viktige studenttiltak opp mot hverandre, men som ser på viktigheten av studentrettede tiltak i seg selv. Det er mulig å omdisponere midler, og det er mulig å gi studentforeningene forutsigbare, men rettferdige rammer for bevilgning. Det er mulig å gå i dialog. SiOs overskudd er ment å gå tilbake til studentene. Det kan man gjøre på langt mer demokratisk vis enn det gjøres i dag.
Studentene burde ha mer innsikt, kontroll og medbestemmelsesrett over hva SiO bruker pengene sine på. Det er ikke sånn at det bare er semesteravgiften som betales av studenter. Mange bor i studentbolig, trener på SiO Athletica, spytter penger inn i konsernet gjennom kantinene og har time hos psykolog på SiO Helse. Studentenes penger er overalt i SiO. Nå er tiden inne for at studentene tas med til konsernets forhandlingsbord. Vi vet godt hva slags satsinger som er viktige, hva slags tilbud vi ønsker oss, og hva slags behov som gjør seg gjeldende.
Les også: «Privilegert fremtidsangst»
Vi må få SiO ut av kontorene sine og ut til arenaene der studentene og studentaktørene er: om vi så må tvinge dem. Kanskje slipper jeg å stille spørsmål ved hvor SiO er, i tildelingsprosessen neste år.