Illustrasjon: Øivind Hovland

Privi­le­gert frem­tids­angst

Frykten for å stå uten jobb etter utdanning må ikke komme i veien for at unge mennesker fordyper seg i sine genuine interesser.

I juni sto jeg med en bachelorgrad i klesdesign i den ene hånda. Den andre brukte jeg til å klø meg i hodet med; hva faen gjør jeg nå? For det er ikke så lett, når potensielle arbeidsgivere krever at du har flere års erfaring i bransjen, og det eneste alternativet de kan friste deg med, som nyutdannet og ambisiøs, er ulønnet arbeid. Studenter i klesdesign er riktignok ikke de eneste som ser mørkt på fremtiden etter fullført utdanning.

I en undersøkelse utført av Universitas i 2018 kom det frem at halvparten av alle studentene som deltok, var bekymret for å ikke få seg jobb etter endt studie. Ettersom en pandemi mildt sagt har rørt det til i gryta, vil jeg ikke tro disse tallene er noe særlig bedre i dag.

Nå ser det imidlertid ut til at myndighetene vil gjøre noe med studentenes fremtidsangst. Problematikken er nemlig høyst sentral i en fersk rapport utviklet av Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (Nokut) på bestilling fra Kunnskapsdepartementet.

Les også: «Midler­ti­dig­heten i akademia må begrenses»

I rapporten evalueres arbeidslivsrelevansen i utdanninger som tradisjonelt sett ikke har en sterk tilknytning til arbeidslivet. Konklusjonen er at studiene uten profesjonstittel eller en klar yrkesretning, er for dårlige til å gi studentene arbeidsrelevant innhold. Mer praksis og tettere samarbeid mellom institusjonene og arbeidslivet fremheves som noen av løsningene på problemet.

I juni sto jeg med en bachelorgrad i klesdesign i den ene hånda. Den andre brukte jeg til å klø meg i hodet med; hva faen gjør jeg nå?

Det kan godt hende et mer yrkesrettet fokus ville hjulpet den gjengse student med å innse at det hun studerer faktisk har en verdi, også i praksis. Samtidig får det meg til å tenke; hva er egentlig utdanningsinstitusjonenes ansvar? Å tilby undervisning og forskning av høy akademisk kvalitet, eller å skaffe oss en jobb? Som student er du både myndig og mottaker av en god del av statsbudsjettet, så da er det vel rimelig å forvente at noe av fremtidsansvaret faller på egen kappe.

Fagkompetansen som utvikles hos studenter skal og bør overføres til arbeidslivet. Så når en undersøkelse gjennomført av Finn.no i 2019 viser at en stor andel nyutdannede føler de er overkvalifisert for jobben sin, hopper vi ikke av glede. Overkvalifiserte ansatte kan komme som et resultat av dissonansen mellom utdanningsinstitusjonene og arbeidsmarkedet; arbeidsgiverne har rett og slett ikke god nok kunnskap om studentenes kompetanse.

Tall fra OECD i 2017 viser likevel at nordmenn gjør det svært godt når det kommer til sysselsetting av nyutdannede med bachelor og master. Så, er arbeidsledighet og mangel på arbeidsrelevant innhold i akademia en reell bekymring, eller er det lyden av «generasjon prestasjon» som begynner å skjelve i buksa bare de blir presentert med ordet Nav?

Les også: «Ytringsfrykt og kunnskapsgap preger transdebatten»

Som studenter i et av verdens rikeste land er vi, tro det eller ei, høyst privilegerte. Staten serverer oss gratis utdanning, og vi lever i et samfunn utstyrt med Nav som er der for å hjelpe til om ting skulle gå litt skeis. Med tilbud som for eksempel tiltakspenger for arbeidstrening kan du få finansiert den ulønna praksisstillingen din, på statens regning. Og nei, det er ikke snakk om ekstremt mye penger – men sett i et større perspektiv er det definitivt en luksus.

I realiteten gjør dette oss til noen av få studenter i verden som faktisk har mulighet til å velge studier ut fra interesse. Og det uten et tyngende press fra samfunnet, venner og familie om at utdannelsen må resultere i en godt betalt jobb for å være verdt det. Dette er en frihet vi studenter bør sette pris på.

Når det kommer til stykket er samfunnet også mye bedre tjent med en brennende engasjert sosiolog, en enn dritt lei og umotivert lærer. Særlig om denne læreren kun valgte utdanning på bakgrunn av artikler som; «Studiene som garanterer deg jobb». Dessuten er arbeidsmarkedet flytende, mens grundig og god kunnskap har lang holdbarhetstid. Om fremtidsfrykten kommer i veien for at unge mennesker fordyper seg i genuine interesser, har vi et problem.

Hvis den eneste løsningen for å holde de engasjerte studentene engasjerte, og arbeidsgiverne mer åpne, er mer praksis og arbeidsrelevant innhold i akademia, sier jeg kjør på. Men jeg kan ikke la være å lure på om det heller er skuldrene (og forventningene) som bør senkes litt.

Les også: «Bachelor i digital sosialisering»