Ytringsfrykt og kunnskapsgap kveler transdebatten

Det er første møte i foreningen jeg har meldt meg inn i. Den klassiske navnerunden står for tur, og en av studentene, som umiddelbart slår meg som en omtrent tjue år gammel gutt, introduserer seg med et jentenavn som ikke er til å ta feil av. Navnerunden fortsetter, men usikkerheten rundt det som nettopp skjedde, henger igjen i luften. Hørte jeg riktig? Skal jeg gå etter det navnet eller hva utseendet sier om kjønnet til personen, når jeg henvender meg til hen?

Les også: «En rolig ettroms til 2815 i måneden, takk!»

I nesten et halvt år gikk jeg uten å vite eller helt forstå, og da jeg endelig turte å spørre noen av de andre, viste det seg at de alle lurte på det samme. Frykten for å stille feil spørsmål og potensielt fornærme transpersoner eller ikke-binære har blitt så stor at den ser ut til å skape en farlig taushetskultur rundt en tematikk som vi er nødt til å kunne snakke åpent om.

Jeg frykter at vi, i et velmenende forsøk på å verne om en gruppe sårbare mennesker, egentlig støtter en taushetskultur som vanskeliggjør åpenhet for alle. Taushetskulturen jeg sikter til, gjelder ikke de som står bak hver sin skyttergrav i transdebatten, henholdsvis LHBT-leiren og deres kritikere. Den rammer oss som søker å lære, forstå og lytte, men samtidig vil beholde retten til å stille helt åpne, legitime spørsmål ved hvorvidt kjønn er egendefinerbart, og i hvor stor grad samfunnet skal assistere mennesker i sitt ønske om kjønnsskifte.

At mange utenforstående — som meg selv — skremmes til taushet, er ikke så rart. I kjølvannet av en J.K. Rowling-twittermelding, hvor forfatteren uttrykker at det i dag ikke lenger er gitt hvem ordet kvinne refererer til, har det stormet rundt forfatteren. I Norge tok flere til ordet for å boikotte bøkene hennes, etter at hun flere ganger har uttalt seg på måter som antyder at hun ikke støtter LHBT-tankegodset.

Da Foreningen for konservative studenter (Faks) i fjor arrangerte et åpent foredrag om transseksualitet, møtte nærmere femti aktivister opp for å demonstrere. De ble invitert til å delta i debatten, men avslo. Det fikk et av medlemmene i Faks til å skrive et leserinnlegg i Universitas der han uttrykte frykt for hvordan ideer utvikler seg når de ikke får lov til å debatteres. Mye kan tyde på at rommet for å diskutere spørsmål er både innsnevret og minelagt. At mange som ønsker å forstå og lære, da velger å forbli passive, følger naturligvis med.

Les også: «Skru på mikrofonen»

I forrige ukes utgave av Universitas sto en LHBT-student frem med sin opplevelse av å stå i «drittstormen», i det offentlige debattrommet som transseksuell. I artikkelen forteller studenten om å ha møtt transfobiske holdninger som fyrer opp under vold og er lite konstruktive. Måtte det aldri være noe tvil om at uttalelser som maner til hat og vold og tilegner noen mennesker en mindre verdi enn andre, bør fordømmes på det sterkeste. Men hva er egentlig konstruktive spørsmål i denne debatten?

Jeg frykter at spørsmål som i utgangspunktet bør forstås som konstruktive, raskt blir avvist som transfobiske holdninger. Da kan det som egentlig er sentrale, filosofiske spørsmål som er viktige å stille — når det tross alt er snakk om å endre hele vår forståelse av mann, kvinne og seksualitet — fort gå tapt i et opphetet, defensivt spill, eller i «drittstormen». Derfor kan transtematikken nærmest oppleves som urørlig for en utenforstående: Aller helst bør vi akseptere og tie.

Men dette handler verken om å benekte noens eksistens eller om å nedsnakke deres verdi. Det handler om at jeg ikke ble født med iboende kunnskap om hva det vil si å ikke identifisere seg som sitt biologiske kjønn, og jeg vil heller aldri få det, om jeg ikke kan stille gode spørsmål. Det handler også om at det må være lov til å være skeptisk til hvordan vi forstår og angriper kjønnstematikken som sådan — i likhet med enhver annen offentlig debatt — uten å være transfob.

Jeg mener en reell åpenhetskultur, som oppfordrer til spørsmål og hindrer at enkelte isoleres fordi andre ikke vet hvordan de skal forholde seg til deres identitet, er veien å gå. Dette forutsetter riktignok et realt kunnskapsløft hva angår transseksualitet. Et eget program for tverrfaglige kjønnsstudier ved UiO strekker ikke til for å dekke kunnskapsgapet, som igjen kunne lagt grunnlaget for en god debattkultur.

Ved å begrense denne tematikken til slike studier, er jeg redd vi kun får et ekkokammer der studenter som allerede er på god vei til å utforske kjønnstematikk, får utfolde seg videre. Da vil heller det obligatoriske exphil-emnet, som de siste årene har innlemmet moderne spørsmål om miljø, dyrs egenverdi og klima i pensum, være stedet å begynne.

Les også: «Bachelor i digital sosialisering»