ARKIVFOTO: Rodrigo Freitas

Svarer på kritikken:

«Et demokrati bygges på gode argumenter, ikke ønske­tenk­ning»

«Jeg ønsker alle forslag som kan forbedre studentdemokratiet, velkomne, men endring bør skje på basis av solide argumenter og konstruktive forslag – ikke ramaskrik om at alt er galt, eller populistiske utsagn basert på ønsketenkning», skriver lederen i Studentparlamentet ved UiO i dette leserbrevet.

I et innlegg 27. mai stilles det flere spørsmål ved studentdemokratiet ved Universitetet i Oslo og hvordan det fungerer.

Les også: «Ble koronakrisen spikeren i kista for skolepenger?»

Som leder i Studentparlamentet ønsker jeg debatten velkommen, for vi kan alltid bli bedre. Samtidig er det flere poenger i innlegget jeg mener ikke treffer blink.

Blant aspektene det rettes sterk kritikk mot, er forhandlingene i forbindelse med valg av Studentparlamentets arbeidsutvalg. Dette er i realiteten en helt frivillig ordning som har til hensikt å sørge for mer og ikke mindre åpenhet.

Ordningen foregår slik at delegasjonene i Studentparlamentet får mulighet til å spørre ut alle kandidater. Deretter sendes det en forhandler fra hver delegasjon til et forhandlingsmøte, der de forsøker å bli enige om en sammensetning som har flertall. At det avtales taushet om det som sies underveis i møtet, er av hensyn til kandidatene som stiller til valg. Ellers er ingenting hemmelig.

Hensikten med dette er at alle skal få mulighet til å delta i prosessen, og at ikke alt skal avtales på bakrommet. Det er dessverre en kjensgjerning at forhandling om maktposisjoner er en integrert del av demokratiet vårt, og vår modell er ikke så ulik den man finner i kommunestyrer landet rundt. Så er det selvsagt helt legitimt å foreslå andre måter å gjøre ting på.

Et annet tema som tas opp, er Studentparlamentets legitimitet og oppslutning.

Tross global pandemi skal jeg være den første til å innrømme at 12,5 prosent ikke er et tall jeg er fornøyd med. Omtrent 16 prosent, som vi har hatt de siste årene, er heller ikke mye å skryte av.

Men vi må også ta tallene med en klype salt. Vi vet blant annet at rundt en tredjedel av de som er UiO-studenter på papiret, ikke avlegger studiepoeng, og vi kan anta at mange i denne gruppen føler lav tilhørighet og ikke engang vurderer å stemme. Sammenligner vi oss med andre utdanningsinstitusjoner, ligger vi heller ikke dårlig an. Mange fungerer annerledes, men det ser ikke ut til at alternative systemer som direkte urnevalg eller å avskaffe politiske lister vil øke oppslutningen. Snarere tvert imot.

Jeg noterer meg at enkelte ser ut til å tolke den lave valgdeltagelsen som en slags kollektiv mistillit fra alle de som ikke benytter seg av stemmeretten sin. Det tror jeg blir å tolke tallene feil.

Les også: «Fleksibilitet løser ikke krisa for permiterte studenter»

Vi skal være rimelig høye på oss selv og det vi driver med, om vi tror vi kan få nærmere hundre prosent oppslutning i et studentvalg.

La oss være ærlige. Politikk tar tid – ofte så lang tid at en studentrepresentant aldri får se resultatet av de sakene hen var med på å få vedtatt. Det tar i blant en hel studietid fra et forslag blir fremmet og vedtatt, til det gjennomføres i praksis på en institusjon som UiO. Likevel utgjør det helt vesentlige fremskritt over tid.

På UiO er du i kanskje ett, tre eller fem år, og så går du videre. Det kan være en høy terskel å gjøre seg kjent med UiO som institusjon og med det studentpolitiske landskapet. Til daglig tenker ikke de fleste studenter over at de har tillitsvalgte på alle nivåer. Det tror jeg uansett de setter pris på når de plutselig havner i en vanskelig situasjon.

Men det må faktisk være ok at ikke alle synes studentpolitikk er like spennende.

Til daglig tenker ikke de fleste studenter over at de har tillitsvalgte på alle nivåer. Det tror jeg uansett de setter pris på når de plutselig havner i en vanskelig situasjon.

Skal vi uansett jobbe for å få opp deltagelsen og engasjementet? Selvsagt. For når flere engasjerer seg, har vi en sterkere bevegelse. og da blir det enklere å få gjennomslag for god politikk.

Det å nedsnakke hele systemet, derimot, det kommer vi ingen vei med. Når alt kommer til alt, er jeg redd for at de som liker å skrike høyt om studentdemokratiets falitt, skyter seg selv i foten. Å nedsnakke demokratiet svekker tillit og engasjement, ikke motsatt.

Jeg ønsker alle forslag som kan forbedre studentdemokratiet, velkomne, men endring bør skje på basis av solide argumenter og konstruktive forslag – ikke ramaskrik om at alt er galt, eller populistiske utsagn basert på ønsketenkning.

Les også: «Samfunnet trenger humanister og samfunnsvitere. Er det vanskelig for Arbeiderpartiet å forstå?»