AKRIVFOTO: ODIN DRØNEN

«Samfunnet trenger humanister og samfunns­vi­tere. Er det vanskelig for Arbei­der­par­tiet å forstå?»

«At Arbeiderpartiet velger å forhåndskonkludere i et av de viktigste spørsmålene i kompetansereformen, tyder på en arrogant skråsikkerhet som kan skade den høyere utdanninga i lang tid fremover», skriver Rauand Ismail i dette leserbrevet.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet har gått sammen for en ny finansieringsmodell for universitetene og høyskolene. De vil at universitetene skal få mer penger for studentene som skaffer seg «relevant arbeid» etter studiene. Det er hårreisende at disse partiene i praksis kan sette kroken på døra for instituttene som utdanner humanister og samfunnsvitere.

Les også: «Samarbeid fungerer»

Forslaget fra Ap, Sp, og Frp kommer i forbindelse med regjeringas kompetansereform for høyere utdanning, der spørsmålet om en ny finansieringsmodell fortsatt er på høring. At Fremskrittspartiet ønsker oss humanister ut av universitetene, kommer ikke som en overraskelse, men at Arbeiderpartiet velger å forhåndskonkludere i et av de viktigste spørsmålene i kompetansereformen, tyder på en arrogant skråsikkerhet som kan skade den høyere utdanninga i lang tid fremover.

Økonomien ved for eksempel UiOs Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk (Ifikk) er allerede skakkjørt. Ifikk må redusere kostnadene med åtte millioner kroner i snitt hvert år, i tillegg til å hente inn et underskudd på 16 millioner kroner. Én av årsakene er at de over mange år har forsøkt å ha nok vitenskapelig ansatte til å gi både studentene og de ansatte selv gode vilkår for forskning og undervisning.

Institutter og fakulteter ved alle norske universiteter hadde sikkert hatt godt av bedre økonomistyring. Men bakteppet er et systemproblem med perverse økonomiske insentiver som Arbeiderpartiet velger å forsterke med sitt nye forslag. Institutter som Ifikk vil neppe klare seg i årene som kommer, hvis vi velger oss ut en håndfull med lønnsomme studier og kaster resten inn i økonomisk krise og faglige nedskjæringer. Jeg er oppriktig bekymra for at flere institutter står for tur med Arbeiderpartiets forslag til pengefordeling for universitetene.

Les også: «Kjør da, studentdemokrati»

Det er et tverrpolitisk mål at universitets- og høyskolesektoren skal knyttes tettere til arbeidslivet. Men Arbeiderpartiet tar feil når de antar at den tilknytninga ikke finnes i dag. Det regjeringsoppnevnte Holden-utvalget slår fast at «utdanningssystemet og arbeidslivet i Norge samlet sett er velfungerende og bidrar til at Norge har høy sysselsetting og en arbeidsstyrke med høy kompetanse». Det samme bekrefter UiOs arbeidsgiverundersøkelse fra 2016.

Det er ikke lett å måle relevans i akademia. Hvordan måler du relevansen til et emne i identitetsteori, kvantifikasjonsteori, modellteori, mengdelære, andre-ordens logikk og logisk konsekvensteori? Det kan likevel være verdifullt at en filosofistudent har dette og en rekke andre fagområder i bagasjen når studenten møter arbeidslivet – rett og slett fordi mange oss kommer til å jobbe med veldig mye forskjellig i løpet av et arbeidsliv. Og ikke minst at det er de vitenskapelig ansatte, ikke stortingspolitikerne, som bør vurdere hva som er relevant i et studieløp.

Samfunnet trenger også humanister og samfunnsvitere. Såpass burde Arbeiderpartiet forstå.

Les også: «Fleksibilitet løser ikke krisa for permitterte studenter»