Foto: Privat

«Det er ingen god grunn til å forskjells­be­handle studenter og andre arbeids­ta­kere»

«Studentene betaler skatt og trygdeavgift som alle andre. Da skulle det bare mangle at de får de samme rettighetene som andre arbeidstakere», skriver Per Silnes Tandberg i dette leserbrevet.

I en kommentar 26. mars skriver journalist Sunniva Bjerkaas godt om studentenes krisepakke. Ordningen er så dårlig at den forhåpentligvis aldri ser dagens lys. Bjerkaas skriver imidlertid at det foreligger «forståelige grunner» til at studenter ikke får dagpenger eller sosialhjelp. Jeg er uenig.

Bakgrunn: «Den økonomiske krise­pakken for studenter åpner opp for mer lån: –⁠ Hårrei­sende»

Dagpengene skal sikre den enkelte forutsigbarhet og gjøre det lettere å komme ut i arbeid. Blant annet må du registrere deg som arbeidssøker hos Nav og takke ja til de jobbtilbud du får. Det ligger dermed både individuelle og samfunnsmessige hensyn bak.

Staten sparer penger ved ikke å sikre en stor og sammensatt gruppe det vern de fortjener

Det stemmer at studenter ikke får dagpenger fordi de ikke er «reelle arbeidssøkere». Kravet til yrkesmessig og geografisk mobilitet reduseres imidlertid når du er permittert. Permittering betyr at arbeidstakeren midlertidig fritas for arbeidsplikt. Formelt består arbeidsforholdet fortsatt, og du har plikt til å gjenoppta arbeidet på en til to dagers varsel. Dette gjør det naturligvis vanskelig å få seg annet arbeid.

Mange blir også delvis permittert og kan få graderte dagpenger. Du har krav på dagpenger når arbeidstiden din er redusert med 40 prosent. Nav kan da ikke kreve at du arbeider utover 40 prosent. Videre er det umulig å jobbe to forskjellige steder til samme tid, noe som gjør at Nav vanskelig kan kreve at du flytter.

I praksis kan derfor studenter langt på vei være «reelle arbeidssøkere». Som andre må de selvsagt være villige til å ta arbeid i den grad det er mulig. Det er ingen god grunn til å forskjellsbehandle en student som jobber 40 prosent og studerer 60 prosent, og en arbeidstaker som er permittert 40 prosent. Inntektstapet er det samme, men behovet for inntektssikring er desto større for studenten.

Dersom du dropper ut av studiet, vil du derimot få dagpenger. Staten straffer de som står på ekstra.

Når det gjelder sosialhjelpen, forutsettes det at studiestøtten er tilstrekkelig. Leserne i Universitas vet at dette er feil, men la oss likevel se om begrunnelsen holder mål. Forutsetningen må i så fall være at studiestøtten i stor grad tilsvarer det du ville fått i sosialhjelp.

Det gjør den ikke. I veiledende satser for sosialhjelp får enslige 6250 kroner. Dette omfatter utgifter til helt grunnleggende behov som mat og klær. Det er imidlertid en viktig utgiftspost som er utelatt: boutgiftene. Dette er utgifter som varierer mye, og som kommer i tillegg. Enslige får dermed 6250 kroner i tillegg til boutgifter i sosialhjelp. Til sammenligning er studiestøtten 8265 kroner, hvorav 60 prosent er lån. Den faktiske støtten på 3306 kroner er betydelig lavere enn sosialhjelpen.

De anførte grunner til å forskjellsbehandle studenter og andre arbeidstakere faller på sine egne premisser. Den egentlige begrunnelsen er økonomisk. Staten sparer penger ved ikke å sikre en stor og sammensatt gruppe det vern de fortjener. Slik kan vi ikke ha det. Studentene betaler skatt og trygdeavgift som alle andre. Da skulle det bare mangle at de får de samme rettighetene som andre arbeidstakere.

Les også: «Nå må jeg visst bli en kløpper i budsjet­te­ring også, Asheim!»