Illustrasjon: Øivind Hovland

Lektor med nedrykk

Som lektorstudent dras jeg mellom akademia og en praktisk lærerutdannelse, uten at jeg mestrer noen av delene.

Som halvt kunstner- og halvt akademikerbarn ble jeg dratt i begge disse retninger da jeg skulle søke høyere utdanning. Jeg ønsket å selvrealisere min skrivelyst slik min kunstnerpappa gjør, men samtidig ønsket jeg tryggheten, stabiliteten og samfunnsoppdraget som min lærermamma har.

Valget falt på lektorprogrammet i nordisk og religion, fordi jeg håpet dette var et studium som sikret meg jobb, men samtidig kunne gi meg muligheten til å jobbe med min store interesse for litteratur. Dessverre opplever jeg at utdannelsen har lukket flere dører enn den har åpnet.

Les også: «Kjønner du poenget?»

4. desember 2019 kom Nokut (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) med rapporten «Høyt opptaksnivå, lav gjennomføring» om lektorprogrammene. Lektorstudentene har høyt snitt fra videregående, men likevel fullførte bare rundt 30 prosent på landsbasis og 23 prosent ved Universitetet i Oslo (UiO) på normert tid mellom 2013 og 2018.

Lektorprogrammet oppstod i 2003. Fra studieprogrammets oppstart har debatten gått om studentene oppnår tilstrekkelig fagkompetanse på fem år. På fem år skal lektorstudentene få kompetanse i to undervisningsfag og relevant pedagogikk og ha 100 dager med praksis.

Før 2003 ble man lektor ved å ta PPU (praktisk-pedagogisk utdanning) etter endt hovedfag. Dette utgjorde et studieløp på mellom seks og et halvt og syv år, for mange enda lenger. Lektorprogrammet skulle hindre at studenter bare «hoppet på» PPU etter å ha surret rundt på Blindern og tatt ulike fag i årevis, og til slutt å finne ut at «jeg kan jo alltids bli lærer». Dette kunne i beste fall øke statusen til læreryrket.

Jeg begynte på lektor fordi jeg ønsket meg en sikker utdannelse, som kombinerte det praktiske med det akademiske. Hadde jeg valgt i dag, hadde jeg tatt en bachelor og master i nordisk, og deretter PPU.

Å redusere et studieløp fra syv til fem år gjør at noe går tapt. I lektorprogrammets tilfelle er dette dybdekunnskap. Pedagogikk og praksis tar opp mye plass på timeplanen, noe som gjør at fordypningsemner blir nedprioritert. Jeg er på mitt fjerde semester og har til nå kun hatt innføringsemner. Disse er viktig for å skaffe seg generell kunnskap, men dersom det å være lektor skal være noe annet enn å være grunnskolelærer, så trenger vi kompetanse utover dette generelle. Fordypning i akademiske fag bør gro en nysgjerrighet for fag som lektorer kan spre videre til elevene sine. Slik kan lektorer motivere elever til å ta høyere utdannelse.

Nå har også grunnskolelærerutdannelsen blitt masterstudium, og dermed er forskjellene mellom den og lektorprogrammet blitt mindre. Snart kan studiene bli så like at det ikke er noen forskjell mellom det å være grunnskolelærer og lektor – det kan gjøre lektorprogrammet overflødig.

Ved å ha praksis underveis i studieløpet skulle lektorstudentene få en utdanning med sterkere samspill mellom fag, fagdidaktikk, profesjonsfag og praksisopplæring.

Lektorprogrammet mislyktes med å skape et slikt samspill. Nokut skriver at lektorstudenter er misfornøyde med den administrative tilretteleggingen av studieløpet, og at mange studenter ikke føler tilhørighet til sitt eget studium.

På UiO er det institutt for lærerutdanning og skoleforskning (ILS) som har ansvaret for lektorprogrammet, men de har ikke ansvar for disiplinfagene våre. Selv har jeg undervisning på Det teologiske fakultet og tre forskjellige institutter ved Det humanistiske fakultet (HF), i tillegg til ILS. Dette gjør at jeg ikke føler noen tilhørighet til mitt eget studium. Jeg tilhører på papiret Det utdanningsvitenskapelige fakultet, men er nesten bare på HF.

Les også: «Klassedelte seminarrom»

Nokut rapporterer at flere studenter opplever at obligatorisk praksis og obligatorisk undervisning på universitet sammenfaller. Dette vitner om mangelfull kommunikasjon mellom de ulike instituttene som har studenter på programmet.

Grunnskolelærerutdanningene og andre profesjonsutdanninger slipper denne utfordringen, siden studieadministrasjonen har ansvar både for alle fag og for praksis. Dette gjør at de andre lærerutdanningene kan drive mer «bolkevis» undervisning, som koordineres med praksis. Det er problematisk at UiO ikke får til noe lignende. Selv ikke en superlærer kan være to steder på samme tid.

Selv om du går en profesjonsutdanning, er det ikke slik at du bare kan få én type jobb. En medisinstudent vet kanskje at hun vil bli lege, men ikke om hun vil jobbe som fastlege eller hjertekirurg.

Følgelig kommer det i rapporten til Nokut frem at studenter som ikke er sikre på om de vil jobbe som lektorer, ønsker mer informasjon om hvilke andre muligheter de har til å bruke kompetansen i yrkeslivet. På UiOs nettsider står det riktignok informasjon om andre yrkesmuligheter, men dette blir sjelden snakket om på campus.

Jeg elsker å undervise, men likevel føler jeg meg «fanget» til å bli lektor. Det at vi har flest innføringsemner og bare har muligheten til å skrive 30-poengs-master, gjør at vi ikke har den samme fagkompetansen som de som har skrevet master innenfor samme fagfelt.

Jeg begynte på lektor fordi jeg ønsket meg en sikker utdannelse, som kombinerte det praktiske med det akademiske. Hadde jeg valgt i dag, hadde jeg tatt en bachelor og master i nordisk, og deretter PPU. Jeg opplever verken å gå en lærerutdanning eller å gå et akademisk studium. Jeg seiler på en sjø imellom, og føler meg ikke hjemme ved noen av havnene.

Les også: «Å være sin egen sjef kommer med en kostnad»