Illustrasjon: Øivind Hovland
Illustrasjon: Øivind Hovland

«Et slag for yrkesfag»

Mens universitetene og høyskolene fylles til randen, ligger det et urealisert potensial i fagskolene.

Siden etterkrigstiden har Norge gjennomgått en utdanningseksplosjon, i likhet med mange andre land i resten av verden. I 1970 hadde syv prosent av den voksne befolkningen høyskole- eller universitetsutdannelse, og i 2015 var andelen steget til 32 prosent. Hvert år pumpes det milliarder inn i høyskolene og universitetene, og tilbudene innen høyere utdanning er flere enn noen gang. Den yrkesfaglige delen av studentmassen har derimot ikke fått være med på moroa. Mens høyskolene og universitetene får nesten 40 milliarder kroner i året fra det offentlige, må fagskolene – akademias yrkesfaglige motstykke – nøye seg med en knapp milliard. Det brukes mye penger på yrkesfaglig videregåendeelever, men mulighetene er altså få for de som ønsker å spesialisere og videreutvikle seg etter dette. Hvorfor er det slik? Har vi ikke innsett yrkesfagenes reelle verdi? Det kan virke sånn.

Å neglisjere en sterk høyere utdanning for yrkesfagene blir for samfunnet å skyte seg selv i foten

Les også: «Onkel Skrues bolig­marked»

Inntil i fjor var nemlig ikke fagskoleutdanning i det hele tatt anerkjent som høyere utdanning på lik linje med universiteter og høyskoler. Det er godt å se at regjeringen omsider tar innover seg viktigheten av et yrkesfaglig utdanningsløp med høy status, men det er ennå en lang vei å gå før vi kan snakke om et fullverdig fagskoletilbud. Når omtrent halvparten av fagskoleutdanningene er private, må studentene i mye større grad ta regningen selv, sammenlignet med sine akademiske søsken.

Formell status som høyere utdannelse ble kanskje lovfestet i 2018, men i kulturen vår går dette skillet dypere. Frafallet på yrkesfaglig videregående er høyt, og ungdomsskoleelever med gode karakterer rådes til å velge studieforberedende fordi det er mye større rom for å videreutdanne seg i akademia. Det er noe giftig i hvordan yrkesfaglig utdanning fra videregående av ses på som annenrangs, og det bidrar til at både elever og studenter havner i utdanningsløp hvor de ikke føler seg hjemme. Det er en sykdom. Å heve det høyere utdanningstilbudet for yrkesfagene etter videregående er kanskje den viktigste ingrediensen i motgiften.

Les også: Kommentar: Praktiske prak­sis­pro­blemer

Teoriskolen er ikke for alle, og det er helt legitimt å være lei den grå skolebenken. Det betyr imidlertid ikke at man er uinteressert i å tilegne seg høyere fagkompetanse. Min egen lillebror gikk ut av ungdomsskolen med et karaktersnitt på 5,3, men valgte å gå elektrofag. Man trenger heller ikke å ha karakterene med seg for å bevisst ønske å styre unna den teoritunge skolen. Ved å ikke tilby en fullverdig fagskole, tar man ikke disse ungdommene på alvor. Det blir å fortelle dem at de er en gjeng skoletrøtte unger uten ambisjoner, som det ikke er verdt å satse på. En utbygging av fagskoleutdanningen er ikke viktig bare fordi det sosiale skillet er usunt. Å neglisjere en sterk høyere utdanning for yrkesfagene blir for samfunnet å skyte seg selv i foten. I notatet «Yrkesfag – framtidens utdanning?» fra oktober i år fastslår LO at «flere med universitets- og høyskoleutdanninger kan komme til å oppleve at deres kompetanse ikke vil bli etterspurt, mens det kan bli underdekning av yrkesfaglig kompetanse». I det samme notatet kommer det fram at over halvparten av NHOs medlemsbedrifter har behov for arbeidstakere med fagskoleutdanning. Da er det mildt sagt beklagelig at kun 1,4 prosent av den voksne befolkningen har denne kompetansen. Vi kan rett og slett ikke bli akademikere alle mann.

Arbeidslivet endrer seg fortere og fortere. Kompetansen må fornyes og videreutvikles, og den yrkesfaglige utdanningen har fordelen av å ofte være tett koblet på arbeidslivet. Den vil dermed være mye bedre disponert for å kunne svare raskt på samfunnets stadig skiftende behov, sammenlignet med universitetene og høyskolene. I dag er også mye av fagskoletilbudet lagt opp til å tas som etterutdanning, kombinert med at man allerede er i jobb. En styrking av dette tilbudet er gull verdt i en tid hvor livslang læring blir viktigere og viktigere, som følge av arbeidslivets skiftende natur.

Den nye loven om høyere yrkesfaglig utdanning fra 2018, som blant annet hevet fagskolenes formelle status, kom i grevens tid. Nå er det viktig at den ikke blir et alibi for å stue ytterligere tiltak unna, dersom vi har ambisjoner om et fagskoletilbud som er dets studenter verdig. Samfunnet tjener på det, studentene fortjener det, og det er nødvendig for å kurere en syk kultur.

Les også: «Er ikke vitnemålet mitt verdt noen ting i Norge?»