«Onkel Skrues bolig­marked»

I et boligkaos som rammer de unge hardest, har byrådet i Oslo omsider planer om å sette inn tiltak. Vil dette være studenters redning?

Med sin vage formulering om å «øke antallet studentboliger over hele byen», er boliger for studenter åpenbart ikke en hovedprioritet for byrådet i Oslo. Det fremstår mer som ren symbolpolitikk når byrådet vedtar et så generelt mål i sin politiske plattform. Studentboliger er en stor mangelvare, og som studenter burde vi kreve et mye mer håndfast og konkret mål. Når det er sagt, så har byrådet andre planer for boligmarkedet i Oslo. Kanskje det er her boligbekymrede studenter kan finne sin redning?

Leie til eie-boliger virker som et gjennomgående studentvennlig tiltak.

Les også: Prissjokk: Så mye koster leien i de nye SiO-boligene

«Nye veier til egen bolig». Med dette stereotypiske politiker-slagordet, la byrådet fram sin plan for et mer inkluderende boligmarked. For er det noe boligmarkedet i Oslo trenger nå, er det nettopp nye veier. Den gamle veien har nemlig åpenbart ikke vært hensiktsmessig - spesielt ikke for den yngre delen av befolkningen. For første gang siden krigen ser man at andelen selveiere synker. Denne nedgangen skyldes i stor grad at unge ikke kommer seg inn på boligmarkedet i de store byene. Det at unge nyutdannede sliter med å kjøpe seg bolig, selv etter flere år med deltidsjobb og BSU-sparing, understreker at noe har gått veldig galt. Med mindre man belager seg på hjelp fra familien, kan de fleste se langt etter en toroms i Norges hovedstad. Dette viser også tall fra DNB: Av unge som tar opp boliglån, får 7 av 10 hjelp av foreldrene sine. Det er slettes ikke en mulighet alle har, og tallene strider imot kjernen i sosialdemokratiet - nemlig at en persons muligheter ikke skal være betinget av familiens økonomiske kapasitet.

I alt for mange tiår har politikerne sittet tilbakelent og sett på et boligmarked blåse fullstendig ut av proporsjoner. Helt siden 80-tallet da regjeringen med Willoch i førersetet bestemte seg for løsne tøylene, har kommersielle aktører vært tilnærmet eneherskere på et boligmarkedet nærmest blottet for reguleringer og sosiale tiltak. Dette slår verst ut i de store byene, som i Oslo, hvor boligprisene har økt med 200 prosent de 15 siste årene, ifølge kommunen selv. Det begynner å bli pinlig å være tilskuer til politikernes angst for å berøre det O store boligmarkedet. Det kan virke som de selv har glemt sitt eget mandat. Konsekvensen av politikers berøringsangst kommer tydelig frem i tall fra Eiendom Norge: Nyutdannede sykepleiere har kun råd til å kjøpe fem prosent av omsatte boliger i Oslo. De resterende 95 prosentene er utilgjengelig med en sykepleierlønn. Når situasjonen har gått så langt, fremstår det både historieløst og usosialt å tro at offentlige tiltak ikke vil være en viktig del av redningen. Det er på høy tid at politikerne blander seg inn, og det virker det som byrådet i Oslo omsider har erkjent.

Les også: Tusenvis i boligkø etter studie­start – Jonas brukte fadderuken på å lete etter bolig

I byrådets politiske plattform er et av målene at Oslo kommune skal legge til rette for at unge kommer seg inn på boligmarkedet. Som et overordnet mål skal kommunen selv bli en aktiv aktør, ved å utvikle en «tredje boligsektor». Herunder ligger planene om å bygge flere kommunale boliger, tilby billigere leiepriser og ikke minst gjøre det mer overkommelig å kjøpe bolig. Ett av prosjektene kommunen skal sette i gang innebærer et «leie-til-eie»-forsøk. Dette går ut på at den månedlige husleien går til nedbetaling av boligen. Målet er at man etter noen år som leietaker skal kunne kjøpe boligen. Man leier seg altså inn til eierskap, i stedet for at leieinntektene går til en rik boligspekulant. Leie til eie-boliger virker som et gjennomgående studentvennlig tiltak. Om det fungerer etter hensikten, burde det legges til rette for at dette, eller lignende tiltak, blir normen for unge. Om min månedsleie på godt over 6000 kr hadde gått til nedbetaling av en leilighet jeg senere kunne kjøpe av kommunen, snakker man plutselig om en veldig god investering.

Tross spennende boligforsøk, vil byrådets planer på ingen måte kompensere for manglende satsing på studentboliger. I juli i år sto 6373 studenter på venteliste for studentbolig hos Studentsamskipnaden i Oslo (SiO). I tillegg til at det foreligger alt for få studentboliger, er prisnivået på SiO-boligene langt ifra så rimelig som de burde være, sammenlignet med det private boligmarkedet. Dette tyder på at SiO alene ikke kan håndtere studenters boligetterspørsel, og byrådet gjør helt riktig i å involvere kommunen. Selv om resultatet av politikken er uvisst og mest sannsynlig ikke vil bli synlig før om flere år, fortjener politikerne både heder og ære for å i det minste tørre å gå inn for en progressiv boligpolitikk. Dagens boligsituasjon begynner å bli veldig alvorlig, og de rammer unge hardest. Når enkelte privatpersoners berikelse går utover så mange menneskers rett til å eie egen bolig, står vi overfor et demokratisk problem. Som studenter er vi derfor helt avhengig av at politikerne setter ned foten for de veletablertes boligfest. Når vi i så mange år har blitt holdt utenfor, burde vi kreve en invitasjon - og den er det politikerne som må stå for.

Les også: Storebror, eller hjelpsom mor?