Illustrasjon: Øivind Hovland

En studentpolitisk tragedie i tre akter:

–⁠ Hånden som mater student­po­li­ti­kerne har gått hen og dasket dem i trynet

Scenen er satt for nok et ubetydelig studentpolitisk år.

PROLOG: Et politisk drama utspiller seg i Oslo by. Fra demokratiske problemer i den studentpolitiske eliten, til mobilisering av studentbevegelsen, undergravd av den faktiske politiske eliten. Umerkelig vil norske studenters skjebne bestemmes av et latterlig lite parti som hører til under sperregrensen, ledet av den unge og lovende statsråden som i sitt korte liv har lært seg hvordan å alltid vite best. Tragedien vil vise sprekkene i demokratiet, og studentpolitikken må vurdere sin stilling som et spill for galleriet.

Student­be­ve­gelsen samler troppene: –⁠ Nå er det krig!

AKT 1. Scenen er satt for nok et ubetydelig studentpolitisk år. Inn kommer STATSRÅDEN. Det jubles blant studentpolitikere:

–⁠ Endelig har vi fått en høyere utdanningsminister fra det selverklærte studentpartiet Venstre! La oss feire med et landsmøte til den nette sum av 1,4 millioner kroner! Studentpolitikerne klapper i hendene, skriver hverandre opp som referanser på CV-en og danser intetanende inn i nok en stillferdig studentpolitisk høst.

Det ryktes at statsråden vurderer å innføre obligatorisk utveksling. På et vaklende demokratisk grunnlag vedtar studenteliten å innføre obligatorisk utveksling de også, til tross for å ha fått dette nedstemt på et landsmøte.

–⁠ Vi må ikke bite statsrådshånden som mater oss, messer de. Samtidig, i en annen del av byen, gnir statsråden seg i hendene.

–⁠ So far so good, sier hun på engelsk, fordi hun har vært på utveksling hvert år siden hun lærte å si mindretallsregjering.

Brått avbrytes harmonien av en trompetfanfare.

–⁠ Statsråden vil at kun 25 prosent av lånet omgjøres til stipend dersom man fullfører nok fag. For å få omgjort de resterende 15 prosentene må man fullføre en grad, lyder beskjeden fra landets høyeste organ.

Hånden som mater studentpolitikerne har gått hen og dasket dem i trynet.

«Alle» hater Høyere utdanningsminister Nybøs forslag: –⁠ Penger i statskassa på studen­tenes regning

AKT 2. Det starter friskt i andre akt med en invitasjon fra statsråden til norges første studenttoppmøte i regjeringens representasjonsbolig - Solo, Cola, grønnsaker og dip til folket, samt en liten hake: De får ikke snakke om stipendordningen. En studentpolitiker dupper av under utgreiingene til den sympatiske utvekslingsstudenten fra Venezuela som prisgir den norske utdanningen for å være gratis. Hen drømmer at hen reiser seg opp og krever sin rett:

–⁠ Hør her, statsråd! Du kan ikke stryke oss med hårene, bestikke oss med brus og invitere oss inn i regjeringens bankende hjerte uten å la oss snakke om det som virkelig brenner!

Hen våkner til igjen, i villrede, allerede flau over å ha hevet stemmen, for så å oppdage at det har hen ikke gjort. Alt går heldigvis fortsatt stille og rolig for seg, og glade studentpolitikere jatter med til beretninger om berikende utveksling.

–⁠ Jeg kjenner studentpolitikerne bedre enn de kjenner seg selv. Jeg bestikker dem simpelthen med litt undervisningsgøy

Men så, på tampen av andre akt, får studentpolitikerne seg enda en på trynet.

–⁠ Ekstra! Ekstra! Studentene har finansiert 11 måneders studiestøtte selv, fordi regjeringen har endret og tatt bort andre støtteordninger for studentene, melder byens dølleste universitetsavis.

Den viktigste studentpolitiske seieren siden studentopprøret i 1993 ser ut til å være like tom som regjeringens løfter om bærekraftig klimapolitikk.

Univer­si­te­tene og høyskolene støtter studen­tenes stipend­opprør

AKT 3. Nå tar studentpolitikerne bladet fra munnen og kvesser det studentpolitiske sverdet – eller leserbrevet, som det heter på fagspråket. Det hamres ut illsinte tekster verdig en revolusjon. Over 20.000 studenter har skrevet under på et opprop mot stipendordningen, og universiteter og høyskoler gir dem sin ubetingede støtte. Selv ikke dette når inn til statsrådens kontor, der hun i all hemmelighet plotter ut hvordan å lure studentpolitikerne atter en gang.

–⁠ Jeg kjenner studentpolitikerne bedre enn de kjenner seg selv. Jeg bestikker dem simpelthen med litt undervisningsgøy, og de vil glemme alt om segregert stipendfinansiering. (Kanskje ler hun til og med en ond latter her, men det er opp til skuespilleren selv).

Som en avledningsmanøver gir statsråden studentpolitikerne noe de har skreket etter: Flere utdanninger skal få lov til å gi tilleggspoeng til menn. Samtidig sikres et flertall for stipendforslaget på stortinget.

Vi har ankommet siste tableau. Publikum har sittet som fjetret til siste slutt, håpet og bedt om gudelig inngripen i siste akt. I et sitrende scene som går for seg helt i det stille, blant menn i stortingssaler, forsegles skjebnen til norske studenter.

–⁠ Vi hører og ser dere, dere har skreket ørene våre til blods med tullekravene deres. Likevel har vi bestemt oss for å vende det andre kinnet til, og vedta den nye stipendordningen. Vi vil kutte mindre i stønaden til glutenallergikere og ha symbolske krangler om abort i stedet. Vi vil til og med bli med på det bittelille kristendemokratiske partiets merkelige ønske om å opprette et kringkastingskor før vi lytter til deres ønsker. Au revoir.

De vinker farvel med bare den øverste delen av hånden. De har nødvendigvis lært alt dette på utveksling i Paris.

Universitas-redaktør Runa Fjellanger: Stipend­for­slaget er en pisk i gulrotklær