Tidligere studentpolitiker:

–⁠ Hvorfor ble studentene vinnere i 1993?

–⁠ Hvorfor ble aksjonene i 1993 så vellykket, og hvorfor er det så vanskelig å gjenta et slikt opprør i ettertid? Og har dagens studentaktivister noe av lære av de som var studentaktivister i 1993?, spør tidligere nestleder i Norsk Studentunion, Christian Hellevang.

Studenter over hele landet demonstrerer i disse dager mot omgjøring av stipend til lån ved faglig forsinkelse. Dette engasjementet får liv i gretne gamle gubber som meg og tankene går tilbake til studentopprøret i 1993.

Bakrgunn: Student­be­ve­gelsen samler troppene: –⁠ Nå er det krig!

Høsten 1993 la statsråd Gudmund Hernes frem et statsbudsjett som fikk det til koke over hos studentene. De første flammene kom i Bergen og lokalleder Arvid Ellingsen i Norsk Studentunion i Bergen sto fort frem som en lederskikkelse for opprørerne i Bergen. Leder i Norsk Studentunion (NSU) Per Helge Måseide ble raskt den sentrale nasjonale lederen for studentopprøret både på grunn av egnethet og fordi det var han som var NSU-leder.

Hvorfor ble aksjonene i 1993 så vellykket, og hvorfor har det vist seg så vanskelig å gjenta et slikt opprør i ettertid? Og har dagens studentaktivister noe av lære av de som var studentaktivister i 1993?

Situasjonen i 1993 ligner litt på dagens situasjon: Økt stipendandel var sentralt, vi var imot tiltak som straffet studenter som ble syke (vi argumenterte blant annet med at dette kunne føre til økt abort), i tillegg reagerte vi på en rekke innsparingstiltak.

Som medlem av arbeidsutvalget i NSU og som styremedlem i Statens lånekasse for utdanning var jeg tett på historien og etter noens mening så tett på at jeg kanskje blir litt nærsynt i mine analyser.

Univer­si­te­tene og høyskolene støtter studen­tenes stipend­opprør

Hvor ble det opprør i 1993? For det første hadde det bygget seg opp en stadig større frustrasjon over at studentene stadig sakket mer akterut i forhold til andre grupper i samfunnet. Dette rammet universitetsstudenter med lange utdanningsløp og store studielån spesielt hardt. Stipendandelen i 1993 var ifølge avisen «Studentforum» 14 prosent. Frustrasjonen var så stor at det første NSU-leder Per Helge Måseide gjorde da han ble leder i NSU juni 1993 var å starte planleggingen av mulige aksjoner høsten 1993 kombinert med å utvikle en lobbystrategi, en mediestrategi og en strategi for alliansebygging. Noe av dette var «arvet» fra 1992, da moderne påvirkningsarbeid for alvor ble satt på dagsorden i studentbevegelsen, blant annet gjennom et tett samarbeid med sentrale politikere på Stortinget. Men studentorganisasjonene slet med å få gjennomslag for sine krav. Vi hadde også en situasjon der svært mange unge sto uten studieplass og NSU kjempet for at disse skulle få studieplass.

Sommeren 1993 ble NSU det naturlige talerøret for de mange unge som sto uten studieplass, dette gav god trening og et godt grunnlag for det som på høsten skulle bli studentopprøret 1993.

Det var kombinasjonen av demonstrasjoner, mediearbeid og lobbyarbeid som gjorde at elev- og studentorganisasjonene fikk gjennomslag for sine krav i Stortinget høsten 1993.

I ettertid er det ulike skrivninger på hva som er historien om studentopprøret i 1993, noen vil mene at det var lokale aktivister som sto bak studentopprøret og at det sentrale «pampeveldet» i NSU-sentralt i Oslo kom alt for sent på banen. Jeg som satt sentralt i NSUs ledelse i Oslo vil selvfølgelig avvise en slik oppfatning av historien, men jeg vil også fremheve at vi aldri hadde fått til studentopprøret i 1993 uten det gode samspillet mellom sentrale aktører og lokale aktører. Det var aksjoner over hele landet og De utdanningssøkendes kontaktutvalg (DUK) oppsummerte i ettertid at mellom 100.000 og 150.000 elever og studenter hadde deltatt i ulike aktiviteter landet rundt.

I tillegg til langvarig og stigende misnøye hos studentene hadde altså NSU drevet en strategisk satsing på påvirkningsarbeid overfor media og politikere. Organisasjonen hadde høy legitimitet og høy kompetanse, og ble lyttet til av både media og politikere.

Styret i Statens Lånekasse for utdanning hadde kanskje en mer politisk rolle i 1993 enn i 2018, styret under ledelse av Harry Hansen var svært studentvennlige og bidro til at studentorganisasjonene fikk mye nyttig informasjon som vi kunne bruke både i media og politisk.

De ulike elev- og studentorganisasjonene samarbeidet i 1993 via De utdanningssøkendes kontaktutvalg (DUK) og DUK hadde også en sentral aksjonskomité i tillegg til NSUs sentrale aksjonskomité.

NSU hadde også en tett allianse med det som den gang het Akademikernes Fellesforbund (AF), som var forløperen til dagens Akademikerne. AF frontet studielånsrenten og NSU frontet stipendandelen.

«Alle» hater Nybøs forslag: –⁠ Penger i statskassa på studen­tenes regning

NSU utnyttet at «alle kjenner en student» for eksempel som foreldre, besteforeldre eller som en nabo. De fleste journalistene som dekket studentpolitikk hadde studielån og var opptatt av studiefinansieringen. De partipolitiske ungdomsorganisasjonene, og da særlig KrFU, ble viktige allierte for å oppnå flertall på Stortinget. Der fulgte studentpolitikerne statsråd Gudmund Hernesʼs råd: Skulle de få mer penger måtte de gå til Stortinget. Og det gjorde studentene til gagns høsten 1993.

Som Universitas mange ganger har skrevet om opp gjennom årene har NSU en sterk og «god» tradisjon for en sentrum- periferi konflikt. Denne kom også til uttrykk under studentopprøret. Hva var viktigst: Demonstrasjoner, lobbyarbeid eller mediearbeid? Sannheten er nok at det var kombinasjonen av demonstrasjoner, mediearbeid og lobbyarbeid som gjorde at elev- og studentorganisasjonene fikk gjennomslag for sine krav i Stortinget høsten 1993. Uten det store engasjementet over hele landet som kulminerte med den store demonstrasjonen som samlet 15.000 elever og studenter utenfor Stortinget hadde vi ikke fått det store gjennomslaget vi fikk.

Universitas-redaktør Runa Fjellanger: –⁠ Stipend­for­slaget er en pisk i gulrotklær

I et oppslag i Dagens Næringsliv høsten 1993 kåret daværende stortingsrepresentant Lars Sponheim NSU og Norges Rederiforbund til de beste lobbyistene. Dette var kanskje ikke helt tilfeldig: NSU hadde gått i «lobbyskole» hos Rederiforbundet, en av de beste lobbyorganisasjonene i Norge den gang.

Jeg ønsker studentene lykke til med demonstrasjon utenfor Stortinget den 29. november 2018! Jeg håper at mange møter opp den 29. november og at vi også får demonstrasjoner i Alta, Tromsø, Bodø, Trondheim, Molde, Bergen, Stavanger, Kristiansand, Lillehammer, Drammen og i andre norske byer!

Høyere utdanningsminister Nybø om eget forslag: –⁠ Vil at flere skal fullføre høyere utdanning