Illustrasjon: Øivind Hovland

–⁠ Den ujevne kjønns­ba­lansen er akademias akilleshæl

Hva og hvem vi leser påvirker verdenssynet vårt, og det er nettopp derfor vi skal ta avkoloniseringsdebatten på alvor, skriver journalist i Universitas Kristine Sørheim.

Hvem finner du i gangene, på lesesalsplassene og de harde stolene i auditoriene på universitetet? Kvinner. Til tross for dette, er det mennene som tar ordet i forelesninger, det er menn som besitter lederstillingene og det er mannlige teoretikere og tenkere som beslaglegger pensum. Kvinner trumfer menn i høyere utdanning, vi er flere og vi gjør det bedre, likevel viser likestillingsrapportene fra universitetene at kvinneandelen synker proporsjonalt med at graden, stillingsstørrelsen og makten øker: mens over 60 prosent av studentene på UiO er kvinner, er under 32 prosent av professorene det.

Sør-afrikansk forsker om avkolonisering: –⁠ Det skaper mangfold i akademia

Den ujevne kjønnsbalansen på utdanningsinstitusjonene er akademias akilleshæl. Man har lenge snakket om tiltak for å rekruttere kvinner til forskerstillinger og å revidere pensum på noen av emnene, man har gjort halvhjertede forsøk på å jevne ut de store skillene, men uten å lykkes. Idéen om avkolonisering kan gi oss en pekepinn på løsningen.

Avkolonisering av akademia handler om å supplere, og stille seg kritisk til, de rådende tankene: å bryte med tradisjonen om at det som formidles på høyere utdanning er preget av et eldgammelt mannsdominert og vestlig verdens - og kunnskapssyn. For det første bør man stille seg kritisk til om det etablerte verdenssynet virkelig er bygd på et urokkelig sant og objektivt fundament: at det vi definerer som rasjonelt og fornuftsbasert er ukjønnet og upartisk. Hvis det ikke er slik, så bør man spørre seg om dette synet formidles på utdanningsinstitusjonene.

Dagens pensum er selve roten til det kjønnsdelte akademia: selve melken i tåteflaska som HF-guttene sutter på

Hvis det er slik at universitetet og pensum i stedet reproduserer et gammeldags og unyansert verdens - og vitenskapssyn, vil det si at dagens pensum også reproduserer de idéene som har ført til en skjev fordeling av makt i verden. Det mener jeg det gjør.

Selv om det er en komfortabel tanke, så er det dessverre ikke slik at de tenkerne vi har valgt på pensum nødvendigvis står for den viktigste teorien og den beste forskningen. Det er verdt å stille spørsmål til hva vi mistet da man (menn) hogget ut dagens kanon i antikkens marmor. De tankene og stemmene som har blitt ekskludert bør hentes inn igjen, de bør settes i dialog med dagens pensum. Når vi lærer om tankene og idéene som har formet vårt samfunn, så bør disse tankene utfordres, og det bør stilles spørsmålstegn ved hvem som har valgt dagens pensum, hvilke perspektiv og bakgrunn de har hatt - og hvilke grupper et slikt pensum favoriserer. Det bør være rom for kritiske stemmer til det pensumet og tankesettet som har bygd et samfunn med en skjev maktfordeling.

Avkoloniseringsdebatten har rast hele denne høsten: –⁠ Som å diskutere guds eksistens på katolsk seminar

Det snakkes mye om å øke representasjonen i høyere stillinger i akademia, uten at man griper tak i kjernen til hvorfor det ikke er flere kvinner i høyere stillinger. Kjernen i dette, er det vi ser som fundamentet til intellektuell tenkning. Dagens pensum er selve roten til det kjønnsdelte akademia: selve melken i tåteflaska som HF-guttene sutter på. Og vi kan le av HF-guttene. De er ikke sånn veldig truende der de står alene utenfor Sophus Bugge med Kvalmen (pocketutgaven) i frakkelomma, og mumler fraser fra Kritikk av den rene fornuft mellom lepper som så vidt klarer å holde på rullingssneipen. HF-gutten er forholdsvis uskyldig, men han er like fullt den mildeste konsekvensen av et partisk, ekskluderende pensum. HF-gutten deler tåteflaske med resten av akademia, og resultatet er et lite representativt pensum, en mannspreget elite og en reproduksjon av dagens makthierarki.

Sannheten er at det akademia de klorer seg fast til, er bygd på en tradisjon som fremmer et maskulint, vestlig, fornuftsbegrep og verdenssyn. Som gjennom hele den skrevne tradisjon har skrellet vekk motvekter til dette. Det er disse synene som har mistet sin frihet, ikke de professorene som nå må vurdere å endre litt på pensumet sitt. Det er på tide med en revurdering av verdigrunnlaget til akademia. Vi trenger ikke å tømme tåteflaska helt og erstatte innholdet, men på et tidspunkt må man begynne å supplere med fast føde, for å utvikle seg. Og den tiden er nå.

Avkolonisering av akademia handler ikke bare om å være bevisst sin historie: det handler om å utfordre det etablerte, stille seg kritisk til fundamentet som har formet vår verden, og kanskje til og med endre de store strukturene i verden.

Les også: –⁠ Avkolonisering forbedrer akademia