Bak den fremtidsrettede fasaden

I Norge er vi ofte villige til å gi litt ekstra for fellesskapets beste. Når jeg får en e-post fra SiO om at en ny kontrakt fra 1. august vil innebære «økning i husleieprisen [...] som følge av oppgradering av utearealer og fellesbygg på Kringsjå studentby», ville jeg vanligvis tenkt at det er det selvfølgelig verdt å få det fint ute, og å få tilgang til treningssenter rett utenfor døra. Men etter å ha dusjet i kaldt vann, eller tatt morgenvasken med en vaskeklut som om man var en bonde på attenhundretallet fire uker i strekk viser fellesskapsfølelsen seg heller lunken.

Kathinka havnet i SiO-trøbbel: Jeg føler at jeg har blitt dårlig behandlet

Jeg har aldri hatt problemer med hverken rørleggere eller elektrikere som har kommet for å fikse ymse ting på oppdrag av SiO, de har alltid vært hyggelige og profesjonelle. Men det er grenser for hva en håndtverker kan utrette, når standarden på boligene rett og slett er for dårlige. Da jeg flyttet inn i ettromsleiligheten her på Kringsjå, ble både løst håndtak på vasken byttet, og vinduet strammet opp, men på spørsmål om noe kunne gjøres med trekken som konstant kom inn fra døra til balkongen, fikk jeg beskjed om å bare skru opp varmeovnen. Det er vel kanskje bare på overflaten at SiO vil tilby de grønneste studentboligene i byen, da noe av pengene de bruker på å bygge flere og flere boliger kanskje heller burde blitt brukt til å renovere de eldre blokkene. Disse står beleilig gjemt mellom de nye blokkene av massivt tre, og Nordmarka, og hvis alle her i blokka bruker like mye elektrisitet som jeg gjør på å holde seg varme, vil jeg ikke tro miljøgevinsten kan være særlig stor.

Og selv om man rapporterer, dobbeltrapporterer, og trippeltrapporterer, er det sjeldent man blir tatt seriøst, med mindre man virkelig gjør en innsats med å mase. Varmtvannsproblemet vi for tiden lever med, ble 15. mars forsøkt fikset ved bytting av et blandebatteri. Den 29. mars fikk vi en epost om at det hadde vært «problemer med ustabil varmtvannstilførsel» i enkelte blokker, og ventet tålmodig på at problemet skulle løse seg. Den 19. april tok tålmodigheten slutt, og vi sendte ny rapport. Vi fikk beskjed om at servicetekniker var på vei, og satte på hybelvannkokeren for å få tatt oppvasken. Den 24. april ringte en hyggelig dame fra kundeservice for å høre om problemet hadde løst seg, men jeg måtte dessverre skuffe henne, for vannet holdt omtrent samme temperatur som smeltevannet som renner ned i Sognsvann for tiden.

Eiriks hybel står tom. Atle er på desperat boligjakt. Likevel får han ikke flytte inn

På spørsmål om man kunne kompenseres for å ha måttet leve som Olaf på attenhundretallet i en hel måned, fikk jeg et kort og ubegrunnet nei. På den lyse siden har mange av Studentskipnadens boliger kun to måneders oppsigelsestid. Tross skrekkhistoriene om private utleiere, tror jeg nok jeg tar sjansen. Takk for alt, SiO, og lykke til med fremtidig utvikling av den «grønne» studentbyen på Kringsjå. Jeg håper dere tar hensyn til studentene som vanlig, og planlegger det mest høylydte anleggsarbeidet til midt i eksamenstida, slik som i fjor.

Venstrealliansen: – SiO går i feil retning