Universitas mener: Derfor har vi svart Hege Storhaug

Human Rights Service (HRS) vil «benytte det visuelle for å vise våre lesere hva som skjer med vårt kjære Norge». De mener at islams fremvekst går raskt i hele Norge, spesielt i Oslo, og inviterer leserne sine til å sende inn bidrag. Dette er ikke et fotoprosjekt, det er skremselspropaganda.

Reportasjen: Værsågod, Hege Storhaug

Som svar har Universitas fotografert, og snakket med, fem muslimske studenter. I stedet for å snikfotografere dem, har vi blitt kjent med dem. De tror at prosjektet til HRS kan bidra til fremmedfrykt, polarisering og økt rekruttering til radikale miljøer.

Som Memoona Saleem sier: «Folk kan bli skremt og med det ikke tørre å bli kjent med muslimer eller mennesker med en annen etnisk eller religiøs bakgrunn enn de selv har. Vi kan bli del av et samfunn der alle etniske eller religiøse grupper lukker seg for seg selv og ikke blir kjent med andre».

Å bruke bilder av folkegrupper for å skape frykt og hat er ikke noe nytt. HRS er på ingen måte de første som lager stigmatiserende propaganda. Men på grunn av nettopp denne historiske gjenklangen burde det vært åpenbart hvor farlig et slikt prosjekt kan være. Selv om muslimene som blir fotografert er helt vanlige nordmenn på vei til moskeen en fredag, slik andre nordmenn går i kirka en søndag, brukes de til å underbygge en konspirasjonsteori om at muslimer både vil og kommer til å ta over makta i Norge.

Hege Storhaug sammenligner prosjektet til HRS med gatefotografering, «type vanlige folk som dokumenterer sin samtid». Det er hårreisende å sammenligne stigmatiseringen av muslimer HRS driver med, med fotojournalistikk. Dokumentarisk foto handler om å komme nærmere og å forstå. HRS oppfordrer ikke folk til å møte menneskene som blir tatt bilde av eller å bli kjent med dem. HRS bruker dokumentarfotoet til å skape hat, ikke forståelse.