Musefelleforskeren: I Norden skal døden skje fort

– Jeg har rundt 300 stykker, tror jeg. Dette er bare en liten del av dem.

Professor Gunnar H. Gundersen haler opp pose etter pose. Feller av plastikk, metall, tre, keramikk, splitter nye, eldgamle. Han har samlet helt siden nittitallet.

Gundersen er kunstner, professor og instituttleder for Institutt for produktdesign ved Høyskolen i Oslo og Akershus.

– Det begynte egentlig som en pedagogisk tilnærming til funksjonalitet og design, forteller han.

– Jeg ville vise studentene hvor mange ulike metoder som finnes for å utføre samme type arbeid: å fange en mus.

Etter hvert begynte han å samle.

– Jeg liker hvordan musefeller ikke er noe dilldall. Funksjonsmessig skal de være enkle, effektive og billige.

I tillegg til design og funksjonalitet ble han interessert i det etiske aspektet ved feller – hvordan fangemåte og eventuell drapsmåte varierer fra kultur til kultur.

– Jeg har nok et lite samlegen i meg. Men jeg prøver å avgrense det til kun musefeller. Disse er jo lette å bære rundt og ha med seg, i hvert fall.

Husker du dette forskerintervjuet? Thomas Thwaites dro til seters for å bli geit

Gundersen mener mus mot mennesker er en slags evig historie. Vi har prøvd å fange de små dyrene i uminnelige tider, med alle slags hjelpemidler. Derfor er det umulig å fastslå når den første fellen ble laget.

– Den grunnleggende etiske forskjellen mellom feller er om musen drepes eller kan slippes fri. Det handler om verdisyn, forteller Gundersen og viser et lite bur, visstnok fra Kypros.

– Denne, for eksempel, er laget for at musen skal få leve. Den blir bare fanget, ikke drept.

– Se på illustrasjonene på disse.

Gundersen henter frem forskjellige limfeller fra USA og Kina. Komiske, tegneserieaktige mus med kors til øyne og bokstavene 'RIP' dekker innpakningene.

– Det er veldig interessant hvordan musene fremstilles her. Det er en slags bagatellisering av hva som egentlig skjer – at man dreper et dyr på en bestialsk måte. Kanskje det gjør det lettere for noen. Disse kunne jo vært med i noe Disneygreier, sier forskeren og peker på tegningene.

Men hva er egentlig en limfelle? Som oftest er det rett og slett plastikkplater dekket av sterkt lim, hvor åtet plasseres i midten. Gundersen finner også frem en tjukk limtube – så man kan lage sin egen felle.

– Disse brukes ikke i Nord-Europa, men mange andre steder, for eksempel i USA og Østen. De gir en seig død, sier han og setter fast tommelen i limet.

Forskerintervju: Hvite måneder kan skade mer enn det fikser

– Hvilke feller brukes i Skandinavia?

– I Norden skal døden skje fort. Da er det hovedsakelig den klassiske rapp-fellen som blir brukt, som dreper momentant med et slag over nakken. Etterpå må man ta i den døde musekroppen og fjerne liket selv.

Det må man nemlig ikke med alle feller. Gundersen graver frem det som ser ut som en hvit liten plastboks, en såkalt «Kill & Seal»: drep og forsegl.

– Dette er en engangsfelle. Du slipper å se musen overhode, levende eller død. Når den er fanget og drept inne i boksen, kaster du hele greien. Det er som en ferdig likkiste.

Han viser også en engelsk felle med fiks ferdig åte som poppes ut av et slags pillebrett.

– Det er jo helt vanvittig.

Gundersen forteller nemlig at det har skjedd en endring i hvilke feller som produseres. Før skulle de være så billige og effektive som mulig. Nå finnes det et hav av variasjoner, men felles for mange er at man slipper å forholde seg til det døde dyret. Det er folk villige til å betale ekstra for.

– Det har skjedd noe med holdningene våre. Mange moderne feller er en slags fraskrivelse eller unnvikelse av døden.

– Har du en favorittfelle?

– Juvelen i samlingen er nok denne fra Tunisia, svarer Gundersen og pakker forsiktig ut noe som ligner på en keramikkrukke med en liten dør. Modellen er eldgammel, forteller han.

– Denne, derimot, er diabolsk. Gundersen holder opp en felle formet som et avlangt trestykke, passende nok titulert Lucifer.

– Her lures musen til å henge seg selv. Den finnes i mange versjoner, jeg har sett én som kan henge sytten stykker.

Mer mus? Mus og Sand, hand i hand

Gundersen forteller at det finnes en egen musefellebutikk i Paris, som han har handlet i flere ganger.

– Den var faktisk med i Ratatouille, sier han og sikter til Disneyfilmen fra 2007.

Men ikke alle fellene er selvskaffet. Han har fått diverse eksotiske feller i gave, blant annet en kenyansk bue-lignende i tre. Den er fra en tidligere student.

– Betyr det at studentene likte musefelleundervisning?

– Det gjorde nok inntrykk på dem, ja. De sier det i ettertid, at den forelesningen glemmer de ikke.

På spørsmål om hvilken felle han selv ville brukt, kommer svaret kjapt.

– Katten. Den er best! Den er selvgående og virker hele døgnet. Musen trenger ikke en gang å finne fellen. Fellen går til musen.

PS: nysgjerrig? Deler av Gundersens samling står utstilt på Kulturhistorisk museum fra 26. oktober. Fritt fram for felletitting!