Semesteravgiften gir mer studentvelferd

Velferdstinget (VT) velger fem studenter til SiOs hovedstyre, og jeg er en av disse. Vi er valgt til å styre SiO og sørge for at samskipnaden leverer best og mest studentvelferd per krone. Som styreleder har jeg også ansvar for den langsiktige økonomien i SiOs tilbud til Oslostudentene. Studenter i 2017 har gleden av blant annet boligtilbudet og studenthelsetilbudet som er bygget opp av generasjoner av studenter for oss. Men vi har også ansvaret for å overlevere et godt velferdstilbud til neste generasjon studenter.

Bakgrunn: 13 millioner av semesteravgiften står ubrukt

Velferdstilbudet vi har i dag vil øke i pris over tid, blant annet på grunn av lønns- og prisvekst i samfunnet. Derfor økes semesteravgiften med jevne mellomrom, sist høsten 2016. Økt semesteravgift er midler som skal sørge for at vi kan opprettholde velferdstilbudet de neste årene. At midlene settes på egenkapital, som Universitas har skrevet om, betyr at de bare brukes med styrets godkjenning, og at de bidrar til økonomisk soliditet i et år hvor det bygges mye. Midlene bidrar også til mulighet for nye prosjekter og utvidelser av tilbudet. Jeg regner med at vi til høsten får en større søknad fra Velferdstinget, og at vi får forslag om tiltak innen helse, miljø¸ og bomiljø¸.

Som styreleder orienterer jeg VT en gang i måneden. Studentene fra Hovedstyret i SiO er til stede på alle møter VT har, og lytter, diskuterer og tar med oss innspill. Alle studenter har full mulighet til å stille spørsmål. I tillegg har styret løpende kontakt med VTs arbeidsutvalg. De har fullt innsyn i sakspapirene til styret, og er informert hele veien. Vi ber også arbeidsutvalget ta opp saker vi vet vil komme til SiOs hovedstyre i VT slik at vi får perspektivene med oss inn i møterommet. Samtidig er det min rolle som styreleder å ta langsiktige og ansvarlige beslutninger, og se til at det er økonomi i studentvelferden også over tid.

Studentene har flertall i SiO. Alle vedtak er studentenes egne vedtak. Siden 1939 har studentgenerasjon etter studentgenerasjon overlevert en stadig større og mer omfattende samskipnad til neste generasjon. Det er et ansvar vi som studenter i dag også sitter med, og en balansegang vi må ta med i alle vurderinger vi gjør.