Tar kampen for funksjonshemmede

Salige Karl Marx klagde en gang over at filosofer viet for mye tid til å beskrive verden, uten å si oss hvordan vi kunne forbedre den. 150 år seinere slår Kjersti Skarstad, stipendiat ved Statsvitenskapelig institutt ved Universitetet i Oslo (UiO), et slag for forskerne som ønsker å skape en bedre verden. Hun forteller at hovedformålet til de fleste statsvitere først og fremst er å forklare og forstå samfunnet.

– Hvis man bare objektivt beskriver samfunnet som det er eller fungerer, kan man bidra til at ting ikke endres. Beskrivelser av hvordan det er i dag kan bli forstått som at slik må det være, at tingenes tilstand nærmest representerer en naturlov, sier hun.

Skarstad forsker på hvordan menneskerettighetene kan realiseres for funksjonshemmede og hvordan dagens politiske praksiser ser ut. Ifølge stipendiaten ivaretas menneskerettighetene for denne gruppen på en elendig måte. Nettopp derfor insisterer hun på at forskere viser hvordan dagens situasjon kan endres.

– Jeg håper forskningen min vil bidra til et bedre samfunn og gi sterkere rettigheter for funksjonshemmede.

Det er derfor Skarstad mener at feltet hennes krever en annen tilnærming til teori.

– Jeg gjør dette blant annet gjennom bruk av kritisk teori, forteller hun entusiastisk.

For Skarstad handler bruken av kritisk teori like mye om å vise hvordan samfunnet kan forandres, som å beskrive de objektive forholdene. Dermed tar hun et skritt vekk fra den tradisjonelle samfunnsforskningen, spesielt den positivistiske, som står høyt i akademiske miljøer.

– Hovedforskjellen på de som tester teori eller bruker teori til å forklare, og de som bruker kritisk teori sånn som jeg, er at kritiske teoretikere tar en aktiv vurdering av om samfunnsordninger er gode, forteller hun.

Ikke alle er like begeistret for Skarstads tilnærming. Hun tilhører en liten minoritet av kritiske teoretikere.

– Jeg har fått mye kritikk for min tilnærming til forskning, og har fått høre at hvis innstillingen min er å redde verden, så hører jeg ikke hjemme på universitetet. Men dette tenker jeg er helt feil. Hvis du vil bidra til en bedre verden er det ikke noe bedre sted å være enn på universitetet. Kunnskap kan bidra til frigjøring, sier hun.

I stedet for å bare utvikle eller bruke eksisterende teorier for å beskrive situasjonen for funksjonshemmede, mener hun at kritisk menneskerettighetsteori viser oss hvordan vi bedre kan sikre denne gruppens rettigheter og livskvalitet.

Hun synes det burde være mer åpenhet for et mangfold av forskningstilnærmelser og bruk av teori. Så lenge forskning følger kriteriene om etterrettelighet, åpenhet og god drøfting, burde det være uproblematisk at forskeren jobber ut fra et ønske om å forandre samfunnet, mener hun. Dette innebærer imidlertid at man er bevisst på rollen som forsker. For selv om Skarstad ønsker å forandre verden, understreker hun at tilnærmingen hennes til forskning ikke må forveksles med aktivisme.

– Hvorfor er ikke dette aktivisme?

– Dette henger sammen med hva min rolle som forsker er. Jeg driver ikke lobbyvirksomhet, jeg ønsker å komme med kunnskap. Jeg skal selvfølgelig formidle forskningen min, men det er opp til andre å bruke denne kunnskapen, sier hun tydelig.

Skarstad oppfordrer også andre som er interessert i å bruke kritisk teori til å huske mandatet de har som forskere. Selv om du vil forandre verden må det aldri være tvil rundt faktagrunnlaget du jobber ut ifra, sier hun.

– All forskning skal først og fremst finne sannheten, og kritisk teori er ikke noe unntak.

– Tror du mange studenter kvier seg for å være kritisk til teori?

– Ja, det er jo litt fordi de blir lært opp til å bruke helt andre teorier. Mange studenter bare plukker teori fra en hylle og håper at det passer til den empirien de har. Vi må stille oss mer kritiske til teoriene våre, avslutter hun.