Likestilling i akademia – slik en litt gråhåret middelaldrende rektorkandidat ser det

Den manglende kjønnsbalansen i rektorvalget er et symptom på de enorme kjønnskjevhetene som finnes i akademia, skrev Heidi Bang i en [kommentar i Universitas 1. februar.](1)

Heidi Bangs analyse treffer godt. Hennes karakteristikk av Hans Petter Graver og meg selv som «gråhårede middelaldrende menn» er selvsagt også treffende.

Det var Lena Tallaksen ved Institutt for Geofag som for alvor åpnet mine øyne for problemstillingen. Hun var den som først lærte meg om viktigheten av å tenke klart om likestilling i det daglige. I en skjellsettende presentasjon viste hun hvordan kvinner må prestere betydelig mer og betydelig bedre enn menn for å vinne frem i akademia. Lena Tallaksen gjorde meg oppmerksom på hvordan bias – bevisst og ubevisst – slår inn i hverdagen og farger store og små enkeltbeslutninger på måter som svært ofte faller uheldig ut for kvinner.

Da jeg forsto alvoret og omfanget av hvordan skjevhetene preget arbeidet vårt, var fakultet i en situasjon hvor 7 av 8 instituttledere var menn. De fleste av nestlederne var kvinner. I likestillingsutvalget satt det bare kvinner. For å legge grunnlag for endringer byttet min gode kollega i dekanatet, Solveig Kristensen, og jeg arbeidsoppgaver. Solveig tok over forskerutdanningen, og jeg ledelsen av fakultetets likestillingsarbeid. At likestilling ble lagt under forskningsdekanen var ikke minst ment å reflektere det dramatiske ved at det er på forskningssiden mange av de største ulikhetene genereres.

Det tar lang tid å endre urettferdigheten i årtusengamle mønstre. Jeg er opptatt av å kombinere langsiktig endringsarbeid med konkret handling. Fakultet har kjønnsbalanse på lavere nivå, men bare 20 prosent av professorene er kvinner.

For de miljøene jeg har hatt likestillingsansvar for har «Female researchers on track» i samarbeid med Senter for Tverrfaglig Kjønnsforskning blitt en viktig satsning for å få has på kjønnsubalanse i toppstillinger og i enkeltmiljøer. For å nå dette målet har vi blant annet satset på ledelsesutvikling, og på å gi kvinnelige søkere god og målrettet oppbakking i meritterings – og ansettelsesprosesser.

For meg er ikke likestilling en tanke, men handling.

Uniforum gjorde rett da de påpekte svakhetene ved at de to teamene som har meldt seg som kandidater til årets rektorvalg ved UiO begge hadde mannlig rektor og kvinnelig prorektor. Men jeg mislikte sterkt at saken ble frontet med henvisning at den kvinnelige prorektorkandidaten skulle være min assistent. Det bryter så totalt med mitt verdisyn og Team Stølen & Mos valgplattform. De mange som kjenner Gro Bjørnerud Mo vil dessuten umiddelbart se umuligheten i tanken.

For meg har det vært helt avgjørende å finne kandidater til et komplett rektorat som sammen kan speile mye av den store faglige bredden UiO representerer, som kan jobbe godt sammen, som kjenner universitetet fra innsiden og som vet hvordan vi som universitet fungerer på sitt beste, både eksternt og internt. Og jeg er strålende fornøyd med teamet. To kvinner. To menn. Ett Team. Ingen assistenter.

Vel er jeg grå i håret og vel er jeg mann. Men både om vi vinner eller taper rektorvalget, vil jeg fortsette å arbeide for likestilling. Dersom team Stølen & Mo vinner valget, vil vi arbeide systematisk for å støtte opp om kvinnelige ledere på alle nivåer. Gjennom dette konkrete arbeidet vil vi bidra til at UiO får mange profilerte kvinnelige rektorkandidater i årene som kommer.