Døve studenter diskrimineres

I forrige uke skrev Universitas om lærerstudenten Johanna Asprusten som flere ganger har opplevd å ikke få tegnspråktolk til forelesning grunnet svikt i Tolketjenestens system. Resultatet er åpenbart – hun går glipp av obligatorisk undervisning. I Norge organiseres Tolketjenesten av NAV, og døve og hørselshemmede studenter har krav på gratis tolk i undervisningssituasjoner etter folketrygdloven. Her til lands har vi lovfestet lik rett til lik utdanning, men denne likheten viskes ut når et dårlig system gjør at studentene faller utenfor, både sosialt og faglig.

Her er saken: Kritikk for døve ører

Døve og hørselshemmede studenter er avhengige av to tolker i studiehverdagen. For at belastningen ikke skal bli for stor tolker man etter tur innenfor en tidsbestemt ramme. Hvis en av dem blir syk på kort varsel og Tolketjenesten ikke greier å hente inn en annen tolk i tide, får ikke studenter som Johanna noen erstatning. Mange frilanstolker er også under enkelte avtaler avhengige av at kollegaen stiller opp på jobb for at de selv skal få lønn under slike oppdrag. Svikten i systemet berører derfor både tolken og tolkebrukeren.

For døve og hørselshemmede blir NAVs rolle et paradoks. Ettersom NAV har monopol på Tolketjenesten er tegnspråkbrukere som ikke ønsker å betale tolk fra egen lomme, fullstendig prisgitt organisasjonen for å delta aktivt i samfunnet. I 2015 mottok 1051 døve og hørselshemmede personer arbeidsavklaringspenger av NAV. Flere av disse mottar penger fordi de ofte har vanskeligere med å få jobb enn hørende. Dermed blir det ekstra ironisk at en tjeneste, som utad jobber for å «gi mennesker muligheter», gjør det enda vanskeligere for denne gruppen å gjennomføre den utdanningen de ønsker og har krav på.

En annen påfallende faktor er mangelen på tolkenes stemme i debatten. Da Universitas forsøkte å komme i kontakt med noen tolker som kunne kommentere saken, var det ingen som ønsket å uttale seg. Flere av tolkene fryktet å ikke få nok tolkeoppdrag hvis de kritiserte sin egen arbeidsgiver. Dette var også tilfellet da Dagsavisen skrev om liknende problemer for døve og hørselshemmede i 2014. To år senere ser ikke forholdene ut til å ha bedret seg. Det eksisterer en fryktkultur innad i NAV som hindrer tolkene i å delta i en debatt de selv er en sentral del av. Dette er et stort demokratisk problem. Hvis ingen tør å påpeke behovet for endring, vil NAV trolig la tjenesten de selv er fornøyd med gå sin gang, og problemet vil bestå.

Det sier seg selv at døve og hørselshemmede har liten glede av undervisningen når de ikke har mulighet til å oppfatte det som blir sagt, ei heller kommunisere med hørende medstudenter som ikke kan tegnspråk. Døve og hørselshemmede tilpasser seg daglig den hørende verden de er født inn i, uten at de hørende nødvendigvis gjør noen innsats for å tilpasse seg tilbake. Muligheten til å delta på en forelesning er noe de fleste hørende studenter tar for gitt. Denne luksusen burde gjelde for alle, uavhengig av hørselsevne.

Døve og hørselshemmede studenter skal alltid likestilles hørende. Tolketjenesten må ta til seg kritikken og gå noen runder med seg selv. De skal sikre mennesker en fullverdig utdanning, og ikke la dem diskrimineres på grunn av organisatorisk svikt.