La tankene fare
Det understuderte fenomenet mind wandering, eller dagdrømming på godt norsk, kan gjøre oss smartere, men det distraherer oss også fra viktige oppgaver.
I forrige uke besøkte forskeren Jessica Andrews-Hanna Universitetet i Oslo for å holde seminaret The Science of Mind Wandering, i regi av Acem Forum.
– Bør man ha dårlig samvittighet når man oppdager at man har sonet ut på lesesalen, og en halvtime har forsvunnet i dagdrømming?
– Overhodet ikke! Det kan være utrolig nyttig, kanskje helt nødvendig, sier Andrews-Hanna.
Hun skrev en doktorgrad i psykologi ved Harvard i USA, og er nå forsker ved Institute of Cognitive Science ved University of Colorado, Boulder.
Vi bruker opp mot halvparten av vår våkne tid på å tenke på andre ting enn det vi faktisk holder på med – altså dagdrømming – og fra et evolusjonsfaglig perspektiv henger det ikke på greip om det ikke var nyttig for oss, forteller Andrews-Hanna.
– Når vi konsentrerer oss bruker vi mental energi. Dagdrømming tillater oss å hente oss inn. Vi blir målbart mer kreative og bedre i stand til å løse problemer og utfordringer etter å ha latt tankene vandre.
Mennesker dagdrømmer stort sett om ting som har skjedd eller ting som skal skje. Det første styrker antageligvis læring ved at man går gjennom minner flere ganger, slik at de setter tydeligere spor i hjernen. Å dagdrømme om fremtiden tillater oss å simulere mulige scenarioer for å gjøre oss bedre forberedt på kommende utfordringer.
Dagdrømming oppstår lettest når man gjør kjedelige og rutinemessige oppgaver som krever lite konsentrasjon. Ved å gi forsøkspersoner denne typen oppgaver kan man også fremprovosere dagdrømming i en laboratoriesetting.
– Når man dagdrømmer er man statistisk i dårligere humør enn når man fokuserer på noe her og nå. Vi vet ikke om det å dagdrømme i seg selv gjør deg surere, men en mer sannsynlig forklaring på fenomenet er at det er en måte å «unnslippe» situasjoner som setter deg i dårlig humør, samtidig som man bruker tiden på noe nyttig – som å forberede seg på fremtiden, eller å gjenoppleve lærerike erfaringer.
Men dagdrømming er ikke tilpasset en moderne hverdag. Dersom du soner ut i oppsummeringsforelesningen uken før eksamen kan det være fordi hjernen din – den primitive delen du har lite kontroll over – vurderer det du dagdrømmer om som viktigere.
Møtt med et abstrakt og konsentrasjonskrevende pensum kan hjernen velge å fokusere på mer basale ting, for eksempel mat eller sex, selv om en god karakter på eksamen er det du egentlig bryr deg om. Dette er dagdrømmingens skyggeside.
– Når det kommer til ADHD og lærevansker har man fokusert på manglende evne til å motstå ytre distraksjoner. Å motstå distraksjoner man genererer selv – dagdrømming – kan imidlertid være vel så viktig.
Det er håpløst (og antageligvis destruktivt) å forsøke kjempe mot dagdrømming, men det finnes altså noen settinger som er mer beleilige enn andre. I følge Andrews-Hanna handler mye om forberedelse, ikke minst for å overbevise seg selv om at det man skal er viktig og morsomt. Motivasjon for en oppgave forhindrer dagdrømming. Det samme gjør tilstrekkelig tid til å ta pauser der man lar tankene vandre. Skippertak bør unngås, med andre ord, men til gjengjeld sitter stoffet mye bedre.
Likevel advarer forskeren mot å la seg henfalle helt. For mye dagdrømming – særlig om fortiden – er assosiert med depresjoner. I en sånn setting passer det faktisk bedre med mindfuless.
