En steil makt­de­mon­stra­sjon

UiOs håndtering av avskjedigelsessaken mot professor Arnved Nedkvitne vil bli dissekert i retten.

Da Nedkvitne-saken begynte å rulle i fjor sommer, var Universitas usikker på om konflikten hørte hjemme i det offentlige rom. Ved våre første henvendelser til Universitetet i Oslo (UiO) for få innblikk i saken, var meldingen klar: Dette er en personalsak. Alle dokumenter, selv Nedkvitnes tidligere publiserte leserinnlegg i media, ble holdt tilbake.

Men det er oppsiktsvekkende, og av offentlig interesse, når universitetet avskjediger en professor. For selv inkompetente pedagoger, iherdige kranglefanter og uproduktive forskere får fortsette sin gjerning til pensjonsalderen i UiOs korridorer. Jeg orker ikke dra sverdet mot eksempler her, men tankene mine glir, av mystiske grunner, ned mot Karl Johansgate.

Å ty til avskjed skal være siste utvei. Da bør arbeidsgiver stå på tørr juridisk grunn. Helst skal den ansatte ha unnlatt å utføre sine arbeidsoppgaver, så er ikke tilfelle med brevskriveren Nedkvitne. Men baserte universitetsstyrerepresentantene seg på egen juridiske kompetanse da de voterte over om tjenestemannsloven var brutt? Da de fastslo at vilkårene for avskjed var oppfylt? De fikk jo en knapp times krasjkurs i arbeidsrett, samme formiddag som universitetets øverste organ satte spikeren i kista for Nedkvitne.

Så klart ikke. Representantene baserte avgjørelsen på UiO-administrasjonens fremlegg, som inneholdt husjuristens vurderinger. «Ingen nye opplysninger var tilført fra arbeidstakeren etter fakultetsstyrets behandling». Anken ble avvist, og nå blir det rettssak. Den vil eksponere saksbehandlingens små og store taktiske veivalg, som har styrt saken mot dette resultatet.

Her er utdrag fra et av Nedkvitne-brevene: «En miljøundersøkelse må undersøke om NN (NN var instituttleder, journ. anm.) bruker tildeling av penger til å skape et maktnettverk. […] Jeg foreslo i en mail at det på lærermøter skulle bli anledning til å stille spørsmål blant annet om NNs bruk av penger på seg selv og andre. Vi som skaffer penger til instituttet gjennom forskning og undervisning må få vite hvordan ledelsen bruker dem. Men NN avslo. Jeg snakket med et par av NNs venner om saken, og de var også mot. Det nåværende systemet fungerer bra for dem».

Til dels usaklige brev ble møtt med taushet i debatten, men med intern refs fra instituttbestyrer og dekan. Inntil Nedkvitne unnlot å stille i møter. Ordrenekt er avskjedigelsesgrunn.

Nedkvitnes advokat argumenterer for at Nedkvitne i sin posisjon som professor ved middelalderhistorie har hatt grunn til å tro at ressursfordelingen og -bruken har vært kritikkverdig, og at varslerprinsippet er oppfylt i denne saken. Men UiO-styret festet lit til universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboes advarsel: «UiO vil bli oppfattet som et sted hvor det ikke forefinnes grenser for hva slags oppførsel som tolereres.»

Det satt neppe andre kverulantprofessorer med fingeren på send-knappen og bare gruet seg for dette.

Eksempelets makt merkes utvilsomt primært av innspurtsklare mastergradsstudenter uten veileder på et marginalt fagområde. Det satt neppe andre kverulantprofessorer med fingeren på send-knappen, og bare gruet seg for dette. Men det nye regimet svekker troen på åpen debatt. Altså, en debatt der uholdbare argumenter visner av seg selv.