Boikott tjener ingen

Tine Tång Engvik fra Palestinakomiteen i Oslo skrev i forrige nummer av Universitas en kronikk hvor hun tar til orde for en akademisk boikott av Israel. Hvorfor er dette en dårlig, og enda til en kontraproduktiv idé?

Det er flere grunner til at boikott er et problematisk virkemiddel. Boikott utelukker dialog, og tildeler skyld ensidig. Boikotteren fremhever også seg selv som dommer. Engvik hevder at konflikten mellom israelere og palestinere er så enkel, og beskriver Israel som overgriperen og palestinerne som ofre. Det israelske akademiske miljø gjøres medskyldig i palestinernes tøffe hverdag, inkludert dårlig økonomi ved palestinske universiteter.

Det bør minnes på at før 1967 – da Israel ikke hadde kontroll over Vestbredden og Gaza-stripen – fantes det ikke én eneste institusjon for høyere utdanning i disse områdene. Fra 1970-tallet fikk vanlig palestinsk ungdom for første gang mulighet til høyere utdanning. Da ble akademiske institusjoner opprettet med assistanse fra Israel. Palestinere fikk også mulighet til å studere i Israel. I dag er palestinerne blant de mest utdannede i den arabiske verden.

På den annen side ønskes det ikke å bestrides at mange palestinere, deriblant studenter og universitetsansatte, har det vanskelig. Dette er ikke en ønsket situasjon fra Israels side, og det er heller ikke i Israels interesse. Utplassering av veisperringer og bygging av sikkerhetsgjerdet (den såkalte muren), er tiltak fra Israels side for å vanskeliggjøre terroranslag mot israelske borgere – jøder som arabere. Blant tusenvis av terrorhandlinger siden år 2000 kan nevnes bombingen av kafeteriaen på det hebraiske universitetet i Jerusalem sommeren 2002 som krevde ni liv.

Tjener det fredsprosessen å utpeke Israel til syndebukk i konflikten? Er det hensiktsmessig når akkurat israelske akademiske institusjoner utpekes som boikott-kandidater? Israelske universiteter er liberale institusjoner, og israelske akademikere gjenspeiler det israelske samfunnet, som er et debatterende samfunn. De er gjerne de fremste til å kalle på økt fremdrift i fredsprosessen. Det er i tillegg svært mange israelske arabere og Jerusalem-arabere som studerer og arbeider ved israelske universiteter og andre institusjoner for høyere utdanning. Israelske universiteter har også flere samarbeidsprosjekter med palestinske undervisnings- og forskningsinstitusjoner, og har i flere enn ett tilfelle vist solidaritet med sine palestinske kolleger. En akademisk boikott vil faktisk ikke bare ramme Israel, men også palestinere.

Initiativet til akademisk boikott av Israel skjer dessuten i en verden hvor grove brudd på menneskerettighetene skjer mange steder, som i Iran og i flere land i Midtøsten. Kun Israel utpekes som kandidat til akademisk boikott på grunnlag av statens politikk – et land hvor den akademiske friheten er på lik linje som i Norge og langt større enn i noe annet land i Midtøsten.