Drømmen om å bli universitet

I januar skrev Morgenbladet en artikkel om statlige høgskoler som streber etter å bli universiteter. Journalisten forhørte seg på 25 statlige høgskoler om hvorvidt de ville arbeide for å endre institusjonskategori fra høgskole til universitet. Åtte høgskoler svarte at de hadde planer om å forfølge «universitetsdrømmen». Det at så mange høgskoler ønsker å bli universitet reiser interessante spørsmål, for i hvilken retning bør utdanningssektoren gå? Hva er Norge tjent med?

Jeg vil hevde at reformtrenden innen høyere utdanning ikke tjener studentenes interesse. Transformasjonsprosesser i utdanningsnorge er ofte toppstyrte prosjekter initiert av administrasjoner som mangler oppgaver, eller viktigst av alt, omgivelsenes ytre press på institusjonene. Reformene bærer ofte preg av lokalpolitiske ønskedrømmer, mer fokusert på eksterne ringvirkninger enn på kvalitet i utdanning. Den overdrevne troen på at universitetsstatus løser problemene stiller jeg meg kritisk til. Diskusjonen og utviklingen er del av en større tidstypisk samfunnstrend, hvor organisasjoner og institusjoner er i konstant endring for å legitimere egen eksistens i truende omgivelser. Vi lever i et reformens, synergiens og fusjonens tiår.

En høgskole med kun fire doktorgradsprogrammer kan i dag søke om å bli universitet. Spørsmålet jeg stiller meg er: Hvorfor ivrer alle etter å bli universitet? Spesielt når høgskoler og universiteter faktisk konkurrerer om samme forskningspott. Forskningsmidlene følger den beste søknad, og er ikke institusjonsøremerket. Høgskoler har derfor adgang til å realisere forskningsprosjekter, såfremt de produserer gode søknader. Det er dermed ikke noe automatikk i at universitetsstatus vil øke pengestrømmen til høgskolene. Her er Stavanger et eksempel. Et annet betimelig spørsmål kan være: Trenger Norge flere universiteter? Mitt svar er et ubetinget nei. Etter mitt syn er det viktigere å ha et nasjonalt helhetsperspektiv på forskning og utdanning i stedet for å møte lokalpolitiske ønsker og krav. Man må ikke glemme at reformprosessene finansieres over høgskolenes basisbevilgning, og at de er svært ressurskrevende. Pengene burde heller kanaliseres til oppgradering av eksisterende fagtilbud eller undervisningsrettede tiltak. Det blir for galt når høgskoleledelser rundt om i landet bruker undervisningspenger på å endre institusjonskategori. Bør vi ikke heller konsentrere kraft og ressurser til eksisterende forskningsmiljøer slik at de også kan hevde seg internasjonalt? Jeg mener at det ikke er fornuftig å opprette flere universiteter, vi bør heller utvikle komplementære tilbud.

Interessant er det likevel at høgskoler med synkende primærsøkertall ønsker gjenfødelse under ferniss av ny institusjon. Det er en illusjon å tro at man løser eventuelle kvalitets- og rekrutteringsproblemer ved å bytte navn. Det er heller ikke noe galt og mindreverdig med høgskolestatus. Det grunnleggende er selvfølgelig at høgskoler har en annen utdanningspolitisk intensjon enn universitetene. Høgskoler har tradisjonelt sett vært yrkesrettet med et praktisk fokus, universitetene derimot mer mot teori og forskning. Samtidig har jeg forståelse for at høgskoler ønsker anerkjennelse for at de bedriver forskning på et faglig høyt nivå. Denne anerkjennelsen må imidlertid ikke komme i form av universitetsstatus.

Vi må tilbake til forskningens grunnpremiss. Dagens debatter har en tendens til vende om på problem/løsning-rekkefølgen. Enkelte mener at mange reformprosjekter fremstår som diffuse løsninger uten klare problemstillinger. I min verden er det vanlig å finne løsninger på problemer, ikke motsatt. Kanskje vi burde forske mer og reformere mindre? Vi må trenge gjennom retorikk og sterkt formspråk. Vi må spørre oss hvilke konsekvenser endringer har. En god foreleser ved universitetet sa en gang: «For å forstå det store bildet, må vi alltid trenge inn et fenomens lavere bestanddeler/byggesteiner, med andre ord alltid lete etter innhold på lavt nivå. Det er der folk lever, det er der tingene skjer.»