Kvotering Knuser Kvinner!
Tvangskvotering vil aldri forandre holdninger, mener kronikkforfatteren, som etterlyser nye momenter i likestillingsdebatten.
Kampen for kvotering er en kamp som knuser kvinner. Det er ikke likestilling å gi fordeler til det ene kjønn, det er diskriminering. Kvinner ikke en ensartet gruppe, vi er individer, og bør ikke behandles som en saueflokk med én retning og én vilje. Det eneste vi har felles er noen fysiske attributter som absolutt ikke burde ha noen betydning i et styrerom, på et jobbintervju eller i en vurdering om hvorvidt vi bør få en studieplass eller ikke. Skal én gruppe kvoteres inn her på UiO, må en annen gruppe ut.
«Studieplass ved Mattelinjen UiO ledig. Kvalifikasjoner: 5 i matte og fysikk fra videregående, brennende engasjement for Phytagoras læresetning. Ikke penis.»
Man kan aldri avvikle én urettferdighet gjennom å innføre en ny, særlig ikke når intensjonen er å bygge opp en gruppe, som med kvotering snarere tvert i mot stakkarsliggjøres og brytes ned. For hva gjør at man velger en person inn i styret i sin egen familiebedrift, hva gjør at man ansetter akkurat den ene på et jobbintervju? Jo – det er kvalifikasjonene. Man vil at personen som velges eller ansettes skal gjøre en best mulig jobb, uavhengig av kjønn.
Likestilling mellom kjønnene betyr følgelig at mennesker behandles uavhengig av kjønn, som for eksempel ved studieopptak og ansettelser. Debatten om kvotering til styrer avslører tydelig mangelen på debatt om prinsipper i politikken og samfunnet som helhet. Selv Høyre, med Ansgar Gabrielsen i spissen, anser tvang som en god måte å endre holdninger på. Det bekrefter at det er på tide at noen tør å ta tak i de utfordringene vi har på dette området, sette de på dagsorden, og ikke bare pynte på med litt kvotering her og der fordi det er i vinden akkurat nå. Kjønnskvotering gir kanskje utjevning, men det gir absolutt ikke likestilling.
Kvotering skaper presedens for at diskriminering er noe vi godtar, ja faktisk applauderer, bare man mener å ha gode nok grunner. Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner.
Kvotering innebærer at fokus på kjønn opprettholdes, mens målet bør være det helt motsatte, nemlig at mennesker betraktes uavhengig av kjønn. Kvotering skaper presedens for at diskriminering er noe vi godtar, ja faktisk applauderer, bare man mener å ha gode nok grunner. Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Det blir som å tisse i buksa for å holde varmen, eller starte krig for å bevare fred.
Så hva skjer når våre egne professorer ansettes ut i fra fysiske forutsetninger, ikke kvalifikasjoner? Jo, det går utover studentene. Vi har vi krav på at faglige og pedagogiske vurderinger skal ligge til grunn når våre fremtidige forelesere ansettes, ikke kjønn.
«Ledig stilling som Dekan ved UiO. Kvalifikasjoner: kjennskap til fakultetet og gode lederegenskaper. Må ha pupper.»
Affirmative Action brukes i mange tidligere britiske kolonier, fra USA til New Zealand. I New Zealand har positiv diskriminering/affirmative action ført til større rasehat og diskriminering sosialt. I USA har afroamerikanere som Ward Connerly, styreleder ved University of California i 12 år, og leder av American Civil Rights Institute, jobbet hardt for å innføre fargeblinde opptak til høyere utdanning. Dette ble innført ved UC i 1998, og førte til en økning i opptaket av grupper som tidligere ble sett på som «svake» og «hjelpetrengende». Connerly forklarer at hans kamp mot kvotering er basert på hans egen tid som student.
«Da jeg var student visste jeg at andre afroamerikanere på campus var sterke studenter, studenter som hadde jobbet hardt for å komme dit de var, og vi hadde respekt i miljøet. I dag tror alle at om du er svart, har du fått hjelp til å komme dit du er, selv om du egentlig ikke fortjener det.»
Kampen om kvotering står mellom dem som vil forandre statistikk og dem som vil forandre holdninger. Er vi heldige vil tvangskvoteringen forandre statistikken, men aldri det som er virkelig viktig: Det underliggende problemet med holdninger til kvinner i slike posisjoner.
Jeg har her større tro på markedet enn på politikken. Politikkens fremste instrumenter er tvang, regulering og straff, mens markedet styres av gevinstmotiver og stabil utvikling.
Kvoteringen av kvinner legger til grunn at markedets mekanismer ikke passer for oss, «det svake kjønn» – at vi behøver særbehandling og utviklingshjelp. Som kvinner er vi mange som betakker oss denne velmenende, men kvelende «hjelpen».