Hva skal vi med alle lederne?

Sluttstatistikken for 2022 fra Samordna opptak er ute, og tendensen er klar: nordmenn har dilla på ledelse. For første gang er hele seks av ti av landets mest populære studier, målt i antall søkere per studieplass, i en variant av økonomisk-administrative fag (øk. adm.), som dekker studier bestående av bedriftsøkonomi og ledelsesfag. Både medisin og psykologi er sparket ut av lista, av to nyopprettede ledelsesstudier ved UiT og Høgskolen i innlandet.

Videre i sluttstatistikken finner vi at øk. adm. i absolutte tall har rukket å bli den tredje største kategorien i norsk høyere utdanning – med over 50.000 studenter, tilsvarende en femtedel av studentmassen. Samtlige av disse studentene går ut med en utdanning som tilsier at de skal bli ledere. Det er problematisk av flere grunner.

For det første kan man spørre seg hvem de skal lede, alle sammen. Ser vi på tallene for norsk økonomi, finner vi at økonomisk-administrative yrker kun er den niende største hovedkategorien i SSBs yrkesstatistikk. Ikke nok med at mange av studentene ikke vil ende med å jobbe med noe innenfor næringsvirksomhet, men en forsvinnende liten andel av dem vil ende med å lede noen i det hele tatt. Lovnader om prometeanske lederskapsroller i fremtidens kompetanseøkonomi snus raskt til en hverdag som revisor, administrativt ansatt, eller et mindre definerbart yrke som trygt kan betegnes som en bullshit job, i antropologen David Graebers ord.

Fremveksten av arbeid som oppleves som meningsløst har tett sammenheng med det moderne ledelsesfagets vektleggelse av kvantifiserbar måloppnåelse, eller Key Performance Indicators (KPI). Dette er selvsagt svært nyttig i mange typer foretak, men også svært unyttig i andre. I sektorer der dette ikke fungerer, både privat og offentlig, ser det fra administrasjonsforskningen ut til å ha blitt implementert likevel.

Oppgaver som å rapportere måloppnåelse, ettergå kontroll og prosedyre, og skrive markedsføringsanalyser, ender med å ta store deler av arbeidshverdagen; ikke som sjef, men som underordnet som har lært at dette nødvendigvis er den rette måten å gjøre det på. Nederst i næringskjeden etterlates den uvitende arbeider til å klø seg i hodet over at enda et nytt skjema ligger på bordet også i dag, ferdig til utfylling. Dette er fryktelig samfunnsøkonomisk ineffektivt, foruten åndelig tomt for den det gjelder.

Mens stadig mer byråkrati i privat og offentlig sektor speiles i produktivitetsstatistikker som har stivnet til i vestlige land, har overskuddet av økonomisk-administrativt utdannede en annen bakside. øk.adm.-fagfeltets fremvekst er skjedd i kontinuerlig samspill med fremveksten av det som kalles management consulting; herunder giganter i bransjen som McKinsey, Bain og BCG. Dette er selskaper som selger inn lederskapsrådgivning til bedrifter som står i vanskelige tider – en modell for endringsledelse som har vokst enormt.

Konsulentene buser inn som uinteresserte tredjeparter, fritatt for sosialt ansvar fra bedriftens interne dynamikk, og ender ofte med å nedskjære og sparke langt flere enn det som kreves, og ikke minst mer enn er sosialt forsvarlig. Istedet for å dyrke tillit, fellesinteresser, og gode ledelsesbeslutninger mellom lønnstakere og arbeidsgivere, tauer man periodevis inn øk.adm.-utdannede med gigantlønninger for å presse den standardiserte kakeformen over vidt forskjellige bedrifter med vidt forskjellige problemer. Dette er en modell som fører til en mer kynisk, sosialt uansvarlig, og splittende form for kapitalisme.

Hva med alle øk. adm.-utdannede som ender med å bli bedriftsledere? Forskning fra blant annet MIT-samfunnsøkonom Daron Acemoglu i USA og Danmark peker mot at overskuddet som oppstår etter å ha ansatt en leder med økonomisk-administrativ utdanning, i forhold til en leder fra en annen utdanningsbakgrunn, jevnt over har mindre basis i økt salgsvolum, produktivitet, investeringer, og andre former for reell samfunnsøkonomisk verdiskapning; men i langt større grad stammer fra lavere lønnsandeler og svekket reallønnsvekst for arbeidere. Dette samtidig som lederlønningene, ispedd bonuser og insentivordninger, stiger til himmels. Disse resultatene er replisert i en rekke andre forskningspapirer på tvers av vidt forskjellige land, og utviklingen er også svært tydelig i Norge, i takt med øk.adm-utdannedes profesjonalisering av lederstanden.

Norge har også flust av gode øk.adm.-utdannede ledere – dette er ikke et forsøk på å demonisere alle som gjør en glimrende jobb, særlig i små- og mellomstore bedrifter og som selvstendig næringsdrivende. Likevel står vi i en tid der vi må kreve mer av kapitalismen. Da må vi ta et hardt blikk på de økonomisk-administrative utdanningene, ploge opp jorda, og kreve langt mer av institusjonene som utdanner økonomiens fremtidige ledere. Begynnelsen kan være å utdanne langt færre av dem.