Makuler nettbrettet!

For en tid tilbake dukket det opp en post fra Universitetet i Oslo (UiO) i Facebook-feeden. «Er du lei av å føle på FOMO? Prøv ut JOMO i helgen, med disse tipsene!».

Vi har mistet bakkekontakten.

«JOMO», kort for «joy of missing out», oppfordrer til å dyrke og være bevisst alenetiden. Ta en pause i hverdagen eller les en bok. SiO har på sin side lansert en «habit tracker». Et skjema for loggføring av gjøremål som skal «styrke ditt psykiske immunforsvar»: «Gjør noe som gjør DEG glad» eller «drikk to flasker vann».

UiO og SiO famler i mørket for å roe ned stressa studenter når det menneskelige kles i påtatte SoMe-begreper.

Du som leser denne avisa var trolig ung da sosiale medier og smarttelefonene så sin spede begynnelse. I et inneklemt kvarter før storefri ble du fortalt å ikke spre nakenbilder på MSN eller mobbe i nettfora. En iPhone 4 ble forsøkt temmet med mobilforbud. Nå har du hatt en dopamindoning vibrerende i lomma i vel ti år, og den dårlige samvittigheten blir større ved hvert dirr.

Men lite har skjedd fra politisk hold siden da.

I 2019 hadde jeg praksis på en ungdomsskole med et progressivt syn på digitalisering. Klokka ringte, og elevene strømmet inn. Utenfor klasserommet stod reoler med fysiske lærebøker, men de støvet ned til fordel for pc-er. Den tunge skolesekken ble lettere med sitt digitale bibliotek.

En stille observatør bakerst i klasserommet overvar nettsider med brukergrensesnitt skreddersydd for pubertale 13-åringer som skyggela skolelyset. Fremtiden er ikke lysere om man rynker på nesen av slukende algoritmer og personvern på børsen: Teknologirådet advarer mot et mer «avhengighetsskapende, interaktivt og grenseløst» internett for neste generasjon.

Over ti år senere har debatten om skjermer i skolen vekket politikerne fra dvalen. Høyresiden debatterte en nedre aldersgrense for sosiale medier på sitt landsmøte. Regjeringen våknet også, og statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) lover 120 millioner kroner til fysiske lærebøker.

I april lanserte regjeringen en digitaliseringsstrategi for barnehagen og grunnskolen. Nå skal bruk av digitale verktøy i skolen tydeligere begrunnes i pedagogikken. Hittil har vi hatt et bevisstløst forhold til saken, erkjenner kunnskapsminister Tonje Brenna (Ap) på Politisk kvarter mandag 15. mai: Vi vet for lite om hva det har å si for konsentrasjon, søvn og psykisk helse.

Mens de sov, vel vitende om uoverskuelige konsekvenser, vokste skjermflatene. Barn og unge oppgir å bli påvirket av reklame som aldri før, og den psykiske helsen er bånn i bøtta. Forskere aner en sammenheng med sosiale medier. 82 prosent av dem under 30 år sier seg helt eller delvis enig i at de er for mye på mobilen, ifølge en undersøkelse fra UiO. Tre av fire unge sier de lett blir distrahert av telefonen, og kun én fjerdedel mener de er gode til å sette grenser for egen bruk av mobilen.

Jeg scrollet videre. «Senk skuldrene. ChatGPT kan gi tips til håndtering av eksamensrelatert stress. Du kan spørre om pusteøvelser, avslapningsteknikker og strategier for å beholde roen (...)», skrev UiO på Instagram.

Hverken UiO eller ChatGPT trenger å minne meg på å puste.

Skolen må gjøre ytterligere enn å makulere nettbrettene der det ikke er hensiktsmessig. Barn fortjener bedre enn å bli sendt inn i et digitalt eksperiment vi ikke aner konsekvensene av. Mye scrolling gir mer primitive hjerner, forteller nevrolog, hjerneforsker og forfatter Marte Roa Syvertsen til A-magasinet i april.

Langlesing bidrar på den andre siden til økt kreativitet, forestillingsevne og empati. Men pauser hvor hjernen kan drøvtygge inntrykkene er en forutsetning, påpeker hun. Vi trenger uhemmet nysgjerrighet, en fengslende roman, spankulering i byen uten en tanke, eller full av dem. Banale saker er nødvendige for skrotten, og de gjør det godt å leve.

En dag våkner jeg opp og innser at jeg har brukt brorparten av mitt 90 år lange liv foran en skjerm. Jeg har ikke hatt en eneste tenkepause, og jeg har loggført når jeg bæsjer og stresser i en app som har erstattet magefølelsen min.

Skjermbruk kan ikke havne i den politiske blindsonen, nettopp fordi den er så infiltrert i livet. Forskningen viser at vi vil være mindre på skjerm, men vi får det ikke til. Så skru av nettbrettene. Fortsett å gi barna gode redskaper for både kreativ lek og dørgende kjedsomhet med en grunnmur av pedagogikk i og utenfor klasserommet. Og stopp ikke der.

Gi en brukermanual for sosiale medier og skjermbruk som strekker seg lenger enn personvernet, tem de digitale prøvekaninene og lær folk å omfavne pausene. Hvis ikke blir ensomhet #fomo, en lesestund blir #jomo.

Jeg har ikke lyst til å loggføre når jeg går på do. Jeg vil lese en bok når jeg vil, uten å være bevisst markedsverdien i feeden. Politikerne må verne om de helt ekte greiene. Hvis ikke sprekker hjernen min av varslinger og bunnløs dopamin. Jeg flytter ut i skogen og etablerer en rehab for skjermavhengige, for så å storme Løvebakken med høygafler.