«Jeg lurer på hvor dette hatet mot jusstudenter kommer fra?»

Med knapt ett år igjen av studiet hadde jeg tenkt å la denne debatten gå. Jeg har ligget våken om natta og jeg har vært veldig frustrert, men tenkt at snart er jeg ferdig – dette var ikke mitt problem.

Men det finnes grenser for hva man skal tåle. Jeg lurer på hvor dette hatet mot jusstudenter kommer fra? Er det de brede generaliseringer om at alle er rike vestkantfolk som drikker champagne på brunsj? At alle kommer fra advokatfamilier med hytte ved sjøen og på fjellet? [Er det fordi de spiser for mye tapas](1) og at rettsstaten står i fare grunnet en sushibuffet? [Eller er det at vi ikke er «ekte studenter»](2) fordi vi ønsker pedagogiske forelesere ? Er det at vi er plagsomme som ønsker å bli hørt i anliggender som angår oss? Noe må jo faktisk være grunnlaget for denne enorme motstanden mot studenter som ikke har gjort annet enn å jobbe hardt for å slippe inn på det juridiske fakultetet i Oslo .

Det sies at det er lov å sparke oppover. Det har jeg fått merke mange ganger. I alle mine tidligere arbeidsforhold har jeg fått høre noen kommentarer om hva det vil si å være jurist. Jeg har fått kommentarer som «oi, du var jo veldig hyggelig! Går ikke du på jussen?» og «leger vil jo redde mennesker, mens advokater vil jo bare tjene penger». Hvis alle er så pengegriske er det rart at jusstudentene ønsker å jobbe for Politiet, Utenriksdepartementet og Økokrim før de kjente advokatfirmaene. Kanskje Politiet har bedre tapas? Advokater jobber med selskapsrett og skatterett, men de jobber også med barnerett, menneskerettigheter og dyrevelferd. Hvorfor snakker ikke kritikerne om Jussbuss, JURK, Gatejuristen og Barnas Jurist? Det er nok fordi det ikke passer inn i den forhåndsdømmende meningen de har gjort seg opp. På jussen lærer vi blant annet å vurdere begge sider før vi konkluderer.

Det er urimelig at jeg er nødt til å forklare hvordan det går an at jeg er «så hyggelig» samtidig som jeg studerer jus. Det er mange ganger jeg har vært lei meg på grunn av disse spørsmålene. Hvorfor synes noen at det er greit å rakke ned på det som er så viktig for meg hver dag – min utdanning og mitt yrke?

Vi får ikke bare motstand fra alle som vil ha en mening om den såkalte «eliten». Vi blir utsatt for kritikk både fra de som ikke går på jussen, og fra de som er ferdige for lengst- nemlig noen av professorene. Jeg har jobbet som studentambassadør for UiO – jeg har sett hvordan andre fakulteter setter pris på sine studenter når de legger opp hverdagen. Nå er juridisk fakultet, tro det eller ei, midt i en debatt om professorene skal være pedagogiske eller ikke... Vi får til tider ekstremt utfordrende eksamensoppgaver, vi har et begrenset kurstilbud og få av lærebøkene våre er skrevet for læringsøyemed. Men jeg hører sjeldent klaging fra mine medstudenter. Jeg kjenner studenter som jobber døgnet rundt med skole- alt for å få muligheten til å velge den jobben de vil ha, med det umenneskelige karakterpresset som er.

Karakterpresset leder meg over i et annet poeng; noen arbeidsgivere skjønner ikke at [det er mye vanskeligere å få A og B enn det var før](7). Men vi biter tennene sammen og står på. For noen er dette konstante kjøret altfor tøft og de må oppsøke psykisk hjelp. Og likevel synes mange det er greit å rakke ned på oss. Nei, dere har faktisk ingen anelse om hva som kreves for å klare å fullføre jusstudiet i Oslo.

Noen sier at jussen [bare består av rike barn med advokatforeldre](9). Da er det jo rart at jeg klarte å komme inn på jussen, jeg som har en mamma som «bare» er lærer og en pappa som «bare» er mekaniker. Men det som er så rart er at de aldri sa til meg; du kan ikke studere jus siden vi ikke er advokater. De sa at jeg var fri til å gjøre hva jeg ville så lenge jeg jobbet hardt for det. Og det gjorde jeg. Det er dere kritikere som skaper et bilde av jussen som frastøter seg nettopp de dere vil ha inn for å få en mangfoldig studentmasse. Og det er ikke negativt å ha to foreldre som er jurister- det var ikke foreldrene som fikk karaktersnittet som jussen krevde.

Poenget er at vi er et lett bytte; vi får vanligvis gode jobber som betaler bra for å leve et privilegert liv. Men det snakkes ikke høyt om antall timer arbeid, slit, frustrasjon og nedprioritering av alt annet. Når vårsola er ute sitter vi inne. Vi jobber hardt for resultater og når vi oppnår de settes det spørsmålstegn med vår motivasjon og integritet. Det er jeg ferdig med nå – vi fortjener å være stolte av vår fremtid, det har vi jobbet for.

Dette innlegget sto først på trykk på Riveras Facebook-profil, og er gjengitt med hennes tillatelse.