Skal du virkelig takke ja til studieplassen?

Om få dager tømmes Blindern, Pilestredet og Nydalen for liv. To døsige, sorgløse måneder med sol, bading og øl får alle og enhver til å glemme dette maratonet av et semester. Men før en vet ordet av det, fyller studentene igjen lesesalene og auditoriene – livet er tilbake på campus.

Slik er rytmen i akademia. Studenter kommer og studenter går. Likevel er det et faktum at en god del av dem som kommer tilbake til campus i høst, opprinnelig ikke hadde planer om det.

Universitas meldte nemlig forrige uke at nesten halvparten av masterstudentene og nesten én av tre bachelorstudenter ved UiO blir forsinket med ett eller flere år. Ved Oslomet er tallene bedre (25 prosent av masterstudenter og 9 prosent av bachelorstudenter), men fremdeles oppsiktsvekkende høye.

Uansett om du er midt i et studieprogram, mellom to grader, eller potensiell fersk student til høsten, burde disse tallene få deg til å revurdere et par ting.

Flere hundre av dem som sitter med nesen begravd i pensum i slutten av august, leser altså på overtid. «Livet skjer, også for studenter», sa Gisle Hellsten, leder av Karrieresenteret ved UiO, til Universitas i forbindelse med tallene. Det har undertegnede stor forståelse for. Likevel er disse tallene symptomer på at akademia beveger seg i gal retning.

Studenter er statens investering i fremtidens kunnskap, og derfor må utdanningen ha en viss kvalitet. Studenter er med rette dyre i drift. Som ved alt som er offentlig finansiert, er også akademia en kamp om penger og ressurser.

Fra en nådeløst konsekvensetisk vinkel vil hver student som sitter på lesesalen på overtid, representere flere munner som må mettes fra matfatet, som for hvert budsjettår som går, sliter mer og mer med å strekke til.

Dette er lite bærekraftig, spesielt med tanke på at vi stadig blir flere og flere som velger å ta høyere utdanning. Det er god grunn til å frykte at de kommende studentkullene ikke vil få den samme kvaliteten i utdanningen sin som dagens studenter. I hvert fall ikke om studentene skal være en den store salderingsposten i statsbudsjettet.

Vi kjenner det igjen flere andre steder i samfunnet. Boligmangelen i byene. Økte energipriser. Økte matvarepriser. Svekket valuta. Problemene med et ubalansert forhold mellom tilbud og etterspørsel er i ferd med å innhente akademia. Men det er ikke hos tildelingsbrevene fra Kunnskapsdepartementet at skoen trykker.

Vordende studenter merker dette direkte den dag i dag. Poenggrensene til stadig flere utdanningsprogrammer løper løpsk. Inflasjonen rammer inntakssystemet, og en inntaksreform vil aldri kunne balansere skjevheten i antall studieplasser og antall unge med ønske om plass på drømmestudiet. Inflasjonen i akademia rammer også her.

Med de rammene politikerne er villige til å gi akademia i dag, er konklusjonen åpenbar: Vi er for mange som studerer i dette landet, og vi studerer for lenge. Hva blir løsningen? Så lenge politikerne ikke viser vilje til å revurdere den helhetlige visjonen til norsk akademia, er det beste du og jeg kan gjøre å spørre seg følgende:

Skal jeg virkelig takke ja til den studieplassen?