Stopp diskursen, jeg vil av

Det sitter langt inne å innrømme at man har gått mot sine prinsipper. At man har blitt det man sverget aldri å bli. Ofte handler dette om at man ligner mer og mer på sine foreldre, eller at man har begynt å genuint like lakris. Mitt prinsippbrudd er imidlertid mer alvorlig enn som så. Jeg har nemlig blitt med på det akademiske tompratet.

Som 19-åring begynte jeg å studere historie og støtte på umulige ord som «diakron», «anakronisme» og det fryktede «paradigmeskiftet». Jeg forsto ingenting og googlet panisk under pulten, sammen med de fleste andre i lokalet. Definisjonene jeg fant på nettet, samsvarte sjelden med den bruken av ordet jeg så rundt meg.

På min første eksamen sverget jeg derfor å aldri legge meg til den uvanen å bruke vanskelige akademiske ord bare for å bruke dem. Som en universitetets Peter Pan skulle jeg aldri bli voksen. Det å skrive tilgjengelig og forståelig ble mitt mål. Denne flyktige drømmen var nettopp det: flyktig. Den akademiske krokodillen med klokke i magen minnet meg på at tiden gikk, og allerede i tredje semester tok jeg meg selv i å krydre oppgavene mine med epistemologi og hermeneutikk, uten å helt vite hva det betyr.

Les også: «Vi er ikke så ulike, du og jeg»

Det går sjelden bra når man finner et ukjent glass bakerst i krydderskapet, uansett om kokkeleringen er kulinarisk eller språklig. Man vet ikke helt hvor det kommer fra, det er egentlig for gammelt til å brukes, muligens har det størknet, og jeg aner ikke om jeg kommer til å bruke det riktig. Det er kanskje å banne i kirken, eller i Georg Morgenstiernes hus. Muligens skjemmer jeg meg ut for all fremtid når jeg sier dette, men jeg er faktisk svært usikker på hva dialektikk er.

De fleste studier har disse ordene. Sosialantropologi har «kulturrelativisme», sammenlignende politikk og historie har «hegemoni», sosiologi har «narrativ». Litteraturvitenskap hadde en så stor uvane med å kalle ting for «kafkaesk» at det ble diskutert i Kafka-biografier og flere artikler. Det finnes til og med en egen Ted-talk om hvordan det brukes feil, med seks millioner visninger.

Les også: «Lille rute i Zoom-rommet der, hvem er vakrest i klassen her?»

Det er mulig dette i stor grad er et humanistisk eller samfunnsvitenskapelig problem, for da jeg foretok denne svært uvitenskapelige undersøkelsen blant mine realfagsvenner, fikk jeg tørt til svar at man i realfagen «ikke bare kan finne på noe», og at «fancy ord bare er nyttige når de beskriver noe langt på en raskere måte». Dem om det.

Psykologi har riktignok «projisering» og den velkjente «kognitive dissonansen», men diskursen om hvor man plasserer psykologi som fagfelt, har jeg like lite lyst til å blande meg inn i som i diskursen om ordet «diskurs». Da jeg spurte en litteraturvitervenn om hva som var forskjellen på diskurs og diskusjon, fikk jeg til svar at det var det enkelt å svare på dersom man hadde lest Foucault. I det øyeblikket følte jeg mitt akademiske hegemoni svinne hen.

Er det roten til et større problem i akademia? Er det tid for et paradigmeskifte når det kommer til bruken av paradigmeskifter? Forskere i Norge og Sverige har gått sammen om å lage en akademisk ordliste. Flere av disse kom fra en ikke-akademisk bakgrunn og slet selv med å forstå det som ble skrevet og sagt rundt dem da de begynte på universitetet.

Manglende forståelse av akademiske ord og uttrykk kan føre til store sprik i prestasjoner og i verste fall at terskelen for å ta høyere utdanning blir høyere, viser en svensk studie av ordforståelse, blant de som søker opptak ved svenske universiteter og høyskoler. Andre mener det ikke er et stort problem, og at språket naturlig utvikler seg slik at både ord og definisjoner endrer seg. Dermed er det ikke noe poeng i å tviholde på utdaterte ord bare for syns skyld. Disse ordene kan kunne fremstå som anakronismer, om du vil.

Les også: «Pandemi–selvdisiplin 1–0»

Hva er egentlig vitsen med å være så pedantisk? Min historieforeleser på UiB beklaget seg over studentenes bruk av ordet «reaksjonær». Definisjonen handler strengt tatt kun om de som vil ha samfunnet tilbake til før den franske revolusjonen. Likevel forstår de aller fleste dette begrepet i dag som noen som vil tilbake til «slik det var tidligere», uansett når dette skulle være. Selv om Napoleon og kontorrotter i Bergen ville vært uenige.

Jeg vet at det er feil å bruke «diskurs» om en diskusjon, bare fordi jeg synes den omhandler et ekstra nerdete tema. Hvis diskusjonen foregår på Twitter, er den for meg alltid en diskurs uansett. Denne høyst personlige definisjonen finnes ikke i noen ordbok, men det er nå slik det brukes, og slik jeg bruker det. Og lakris er faktisk godt, uansett hva Foucault måtte mene om det.